Syndens barn

Du syndens barn, er ikke velkommen i mitt hus.
Ordene satt i Tor, han husket dem enda, som om det var i går han hadde hørt dem. Du er ikke min sønn, vik fra meg din satan. Når ens barn blir fortalt slikt gjør det noe med en. Tor satt på jobb, foran dataskjermen og kikket… stilt ut i rommet. Verden var bedre nå, ingen kunne ta han lengre, alt det vonde var lagt bak han.
Men han husket det, husket det som det var i går.

Verden er ikke alltid like god som den skal være, det hadde han fått erfart på godt og vondt. Men det er alltid lys i den andre enden. Alltid.

Tor hadde kommet seg opp i livet, han hadde vel egentlig alltid vært oppe. Bortsett fra når han var i slutten av tenårene, den lille nedturen som han refererte til det som.

Han ble født inn i en meget religiøs familie, på midten av 70 tallet, en typisk gammelkristen familie med sterk gudstro. Han vokste opp med masser av søsken, 6 brødre og en søster, som den midterste i flokken. Han utmerket seg stadig, han sang fint, var stille og snill, gikk til gudstjeneste. Hadde en sterk gudstro, en så sterk gudstro at han ville få slite med det senere, men da var det bare han og gud. Han, Gud og Jesus. Det var hans mål i livet, å tjene herren best mulig.
Men han var andreledes. Meget annerledes en hva han skulle ønske han var. Han merket alt tidlig i tenårene at noe ikke stemte, noe skremte han. Han tenkte på gutter, ikke på jenter. I kirken, på bedehuset der hadde de hatt diskusjoner om dette, de hadde hørt om det på vekkelsesmøtene, predikanten hadde snakket om dette.
Om hvordan de hadde helbredet homofile, hvilken synd disse begikk. At gud ikke hadde skapt disse skapningene men at de var djevelens verk. Han viste godt at homofile ikke kom til himmelen, at de ikke fikk nattverd.
Endatil samfunnet nektet å anerkjenne disse skapningene, disse avvikerne. De fikk ikke gi blod, dette ble sterkt poengtert. Tor var smertelig klar over at alle homofile hadde AIDS, at de kom til å dø tidlig, dette var guds straff, det hadde predikanten sagt. Det var måten gud straffet homofile på. De fortjente ikke å leve.
Vel nå satt han der 13 år og homofil. Eller hva det nå var han var da… et eller annet var det og det var feil. Helt feil. Han var en synder, han hadde fått AIDS, han kom til å dø før han var 18. Han kom aldri til å få barn, gifte seg eller bli forelsket. Det skjedde bare ikke. Tenårene ble vanskelige for Tor av denne årsak han klarte ikke komme seg helt gjennom skolen. Men han satset på sangen, han kunne synge, sammen med familien var de kjent i miljøet for å være usedvanlig dyktige. Blant de beste som fantes innen kristen gladsang. Egentlig var det jo ikke så galt, han hadde jo masse å leve for, alt var bra, dessuten det var jo ikke forventet at en skulle finne seg noen å gifte seg med før i 18 års alderen. Så han hadde ikke hastverk.

Puh, nei han måtte konsentrere seg tenkte han, og reiste seg fra pulten og gikk å fant en kopp med kaffe. Det nyttet ikke å tenke på det som hadde vært, den tiden var forbi, heldigvis.
Han var blitt voksen nå, ferdig med tullet, vi var i 2008, ikke i 1990 lengre. Amen.

Han kom plusselig på, han traff søsteren på handlesenteret forleden dag. Hun så ikke på han, selv om han viste hun ville kjenne han igjen. Hun kikket ikke på han en gang, bare registrerte at han var der men gikk videre, som om han var en hvilken som helst fremmed. Han så hun hadde fått et par unger til… rart liksom å ikke ha kontakt med dem lengre. Egentlig savnet han dem. Samtidig ikke liksom.

Når han ble 17 klarte han ikke dette mer, han måtte få det ut, om han så kunne få frelse. Han snakket med predikanten som han kjente godt, fortalte han om sin situasjon. Men nei Tor du er bare forvirret, du er ikke syk ta det helt med ro dette er bare en greie som du kommer over ta det helt med ro. Jeg skal be for deg jeg svarte predikanten, ikke tenk så hardt på det, vi skal nok få deg frisk om du er syk, men jeg tror ikke du er det. Du er jo en sånn kjekk gutt, ingen fare for at du er homofil. Tror du virkelig du er det?
Han viste han var homofil, han viste hva som kom til å skje, men han slo seg litt til ro med det hele, kanskje hadde predikanten rett, det var kanskje bare en fase han gjekk gjennom, en fase som hadde pågått siden han var 13 år.
Noen måneder senere klarte han det ikke lengre, dette måtte han finne ut av, snart 18 og ikke noen kjæreste, han måtte bare klare dette.
Han ringte legen sin, sånn for å vite hva hans skulle gjøre i forbindelse med sykdommen. På legekontoret ble han møtt med vanntro, først, legen forklarte han at homofili ikke var en sykdom og at en HIVtest viste at han ikke hadde verken HIV eller AIDS, det var noe en måtte ha ubeskyttet sex for å kunne få., og at det slett ikke var slik at homofile bare fikk dette, det var i dag større sjanse for å bli smittet av HIV sammen med en jente en med en mann. Tor var glad, samtidig som han var forvirret, og sint, hele sitt liv hadde han blitt oppdradd til å vite at han var en synd, et utskudd og han ikke skulle være slik. Nå satt legen hans å sa han ikke var syk, at han ikke hadde AIDS og at vis han passet på så ville han ikke få det heller.
At homofili ikke kunne kureres og at han hadde like mange rettigheter som homofil som han ville hatt som en vanlig hetero.

Han gikk hjem til mor og far, men han ante det verste, så han pakket en bag med klær, bare for å være på den sikre siden. Så sa han den, mens de satt å så tv… Far bare kikket på han, mor begynte å gråte.
Så kom det fra far kort og konsist, Du er syndens barn, ut av mitt hus…

Han gikk bare gråt på veien, hva hadde han nå gjort… ingen kunne han dra til ingen. Han satte seg på sykkelen og syklet bort langt bort.
Hva skulle han nå gjøre….