Venner og sånn der...

Noen ganger blir jeg sånn at jeg tenker gjennom ting og tang. Blandt annet vennene mine. Hvor forskjellige de er men samtidig så like.

En jobb kompis sa det en dag, det er de vennene du ikke tenker på som virkelig er vennene dine, og det er fåkk meg helt sant. Noen venner er veldig nære, andre er veldig bekjente, mens andre de bare er der. Det som slo meg når jeg tenkte gjennom det er at jeg har faktisk mange av de siste som faktisk er de første. Den typen en ikke trenger snakke med på 1 mnd, men som faktisk er akuratt de samme som de altid har vært.
Klart noen knytter jeg meg som alle andre mere til en andre, men det er utrolig hvor mange de er? Tenk bare å sitte en lørdagskveld med en kompis, dele et par pils, snakke sammen, ha det koselig og kjekt.
Eller bare ta opp telefonen, for første gang etter 1 måned, og si skal vi lunsje litt?
Eller bare sende en melding, kjører forbi, noen sjans for en kaffe eller? Kanskje bare gi en lyd på Facebook, skal vi kinoere litt i kveld? Eller plusselig ringer en telefon, og sier: fikk sinnsvakt lyst på kina, blir du med?
Sånn er jo alle venner kan man si... men alle venner setter man seg ikke ned i sofaen og snakker om alt og alle med, ikke alle setter man seg på plenen med et smørbrød i neven mens en gjennomgår lokal og fjern sladder, famile, andre venners venner, bekjente og kjære med. Ikke alle setter man seg i en hage med å bare nyter livet og snakker om familieforøkelse og diverse. Ikke alle sitter man på kinaresturant med, og det virker som om sist en så hverandre var i går...

Det eneste som forbauser meg litt er hvor mange sånne det er? Selv i en situasjon der en logger seg av jobben kl 2300 på kvelden hver eneste dag, og helst er innom for å sjekke litt på lørdag og søndag også, så er det rom for sånne. Selv etter 9 år i et forhold er det rom for sånne... og det værste eller beste er at de er der alle sammen, uten at det trenger å koste en kalori, for det er bare sånn det er.

Godt vi har folk rundt oss, alle til sitt, og sitt til alle liksom.