Dvaletiden

Sola har snudd sier de... ja det merkes faktisk nå... jeg kjenner det på hele kroppen, våren er på vei... det kjennes hvertfall slikt.

Nå på slutten av desember, ligger snøen ute som et hvitt lag, en dyne over alt som er der ute, kald og isolerende, mektig og tykk, skjuler alt som ikke er som det skal være, alt det stygge har blitt hvitt og rent, stille og avslappende. En tur ut gir mening... luften er krisp, den er kald og kraftig, kjøler ned. De 2 minusene som er ute, den vindstille luften, duggen som kommer fra snøen når sola skinner på den... alt gjør det så avslappet.

De visne blomstene sover, plantene sover... en liten rødstrupe leter desperat etter noe å nære seg på. Kattene sitter inne, kikker ut på det kalle, legger seg stille på sofaen og kjenner sola varme, de forsiktige solstrålene, med den livgivende energien, bringer et løfte om endring, men ikke enda... fortsatt skal det være kaldt, det skal knittre og knase under føttene i snøen... men om en stund, da tiner sola bort den hvite vakre dyna... Da kommer alt frem, alt som har vært skjult under snøen, sårene i lanskapet som vi har skapt, de visne blomstene som vi ikke tok bort, sneipene som ble kastet i snøen kommer til syne, steinene viser seg grå og kjedelige igjen... gresset spirer, blomstene kommer frem, først de små hvite, så de gule og etter hvert alle mulige farger og kombinasjoner... Det er når dyna har blitt dradd av, og dvalen er over...

Men inntil videre titter sola frem, med varme stråler, som et løfte om at det går mot vår. Dvalen er over, det er på tide å tenke på å våkne... snart, må bare kjenne på solstrålene litt til der de varmer i nakken... i sofakroken...

Godt nyttår