I en tid der vitenskapen har kommet så langt som i dag, da er det godt å vite at det går an å kjenne seg fri.
I dag kan en teste seg for alt mulig, alt. Tenk om jeg var produsert feil, om jeg ikke kom ut i den formen eller den fasongen som var planlagt.
Tenk om jeg var en hårete liten sak når jeg kom ut... kanskje jeg er blitt det nå, men jeg var jo ikke det...
Har man mistanke om noe så går en til doktoren, en tar en stikk i fingen, klemmes på hist og pist og får en annens mening om saker og ting.
Skulle det kanskje være noe galt, ja da er det arvelig garantert... det er helt sikkert noe i genene som lager krøll skal du se... det er altid slik... en eller annen genfunksjon som ikke er som den skal... sånn er det med mye... kreft for eksempel... før fikk man det bare, fjerna noe, prøvde på ny, og overlevde eller døde.... sånn gikk det.
I dag får en klemt litt her og litt der, en får kutta litt i seg, fjerna noen greier, tatt bort noe og proppa full i sånne stoffer som en leser i fysikken at, pass på dette kan ta livet av deg... litt greit uansett... det er jo ikke så det kan gjøre mere skade liksom...
Når en endelig er frisk og rask... ja da finner noen ut, la oss nå genteste litt, kjøre på litt og tappe av deg litt blod... det er en rar verden vi lever i...
Tenk om du har gjort noe kriminelt, eller kanskje ikke... uansett. Det finnes noe så enkelt som et stikk i fingen, så tapper de av deg en dråpe blod, og av den dråpen klarer de da altså å finne ut alt om deg, hvertfall hvem du, hvem dine foreldre er, om du har noen farlige sykdomer, og om du er disponibel for eller om du har kreft....
Godt ikke alt er som før... men en ting er sikkert... det er godt å leva livet
mandag 28. januar 2008
fredag 25. januar 2008
Ready To Fly - Richard Marx
For noen år siden forsvant en av mine nærmeste venner. Som ungdommer flest forsvinner var dette også like så tragisk som altid. En bilulykke en søndagsettermiddag, med alt som kan innvolveres.
Vi vokste opp sammens gjennom ungdomsårene, våre foreldre var ungdomskamerater.
Vi hadde mange kule og kjekke stunder. Mye fester, mye filmkvelder, mye galskap...
Vi delte det aller meste og holdt sammen i tykt og tynt. Etter hvert som årene gikk ble det avstand mellom oss, og ting skled over til å bli hilsepå når vi var ute.
Verden går ikke altid den veien den skulle gå, noen ganger er det ikke alt en skal forstå. Hvorfor skal enkelte ikke klare å se sine egne barn vokse opp? Si farvel til sine kjære?
Etter dette satt det masse uløste spørsmål i hodet mitt, noen av dem har jeg fått svar på, andre har jeg latt være med, de kommer jeg aldri til å få svar på. De svarene hadde bare en person, og han... vel, han svarer ikke nå.
Det er noen år siden dette skjedde nå, i disse dager. Jeg husker det som det var i går... plusselig kom en tekstmelding fra en annen kompis... xxxx har kjørt i en steingard... han fôr momentant, han var ikke alene i bilen, og de er begge borte.
Noen ganger kommer minnene tilbake, noen ganger kommer det som var godt frem. Det er mange begravelser jeg har sett som jeg ikke har tenkt på, men det er få jeg kommer til å huske for altid.
Det er mange spørsmål jeg har i hodet mitt, men bare et jeg ikke klarer å få svar på, et som jeg så gjerne skulle hatt svar på... et som aldri blir besvart...
Richard Marx var favoritt artisten i en del av oppveksten, for oss begge. Im ready to fly, har bare jeg fått høre.
torsdag 24. januar 2008
Ei hand å holde i
Prøvde å finne en sang på youtube i dag, "ei hand å holde i"
Etter en hard dag på jobben, er det godt å komme hjem, gå en tur sammen, og ha en hand å holde i.
Ordtaket ei hand å holde i betyr så mangt, det er ikke bestemt at det skal være en bestemt hand, det kan være hva som helst. Tenkte litt på det, å ha en god varm hand å holde i, en hand å klamre seg til, nesten som et håp om at nå blir ting bedre.
Ta tak i handa, la fingrene skli over handflaten, nedover langs fingrene, ta tak i handa, klem godt rundt den.
Det er ikke alle som er undt å ha en hand å holde i, en hand å klamre seg til, en hand som en kan klemme godt til, kjenne det er varmt og godt, trygt å rett.
Å gi noen handa er en støtteerklæring, gir et signal om at det er greit, hold tak i meg så går det bra.
Ta tak i handa mi så leder jeg vei, ta tak så drar jeg deg opp...
Et godt handtrykk sier mye om en person, et slappt svett handtrykk forteller om en usikker og useriøs person, sies det.
Et kraftig og trygt handtrykk ved første hilsning gir et bedre førsteinntrykk... et førsteinntrykk gir en enklere fortsettelse, og en enklere fortsettelse gir en bedre ende...
Det er godt å ha en hand, uansett... gi meg handa di heter det i en sang...
Nestekjærlighet handler om så mangt... en hand å holde i er bare en av dem... men er en av de viktigste.
tirsdag 22. januar 2008
Sophie B. Hawkins-As I Lay Me Down
Musikk var anderledes før... noen sanger gikk det an å høre... som Sophie Hawkins... hun heter det også, artistnavnet er hennes navn... sangen herjet litt på listene i USA hvertfall en liten periode... og dama har en deilig stemme... sangen er flott og det er fortsatt en klassiker for oss som ikke har peiling på musikk... god musikk å slappe av til, danse klinedans til, kjøre bil, gå tur med ipod...
tirsdag 15. januar 2008
Bygdeliv
Kristian var en sånn helt vanlig gutt. En normal bondegutt fra en liten bygd på sørvestkysten. Kristian vokste opp som den midterste i søskenflokken, med 2 yngre brødre og en eldre søster.
Kristians far var bonde, og jobbet som lagersjef på den lokale felleskjøpsavdelingen. Mora til Kristian var hjemmeværende under barnas oppvekst, men når alle barna var kommet opp i skolepliktig alder, tok hun seg jobb som kassadame på det lokale samvirkelaget.
Gjennom hele oppveksten levde Kristian som alle andre gutter i bygda, han gikk på skolen, og fikk gode karakterer, han var brennende opptatt av politikk alt fra barneskolen, han elsket dyr og var altid med i fjøset, selv om hans eldre søster hadde odel på gården. Kristian gikk i 4H frem til han var 13, og fikk altid gode bedømelser på utstillingene sine, han hadde oppgaver som matstell, blomsten min, friluftsliv, hunden min, katten min og lignende, han gikk over i Bygdeungdomslaget, og engasjerte seg sterkt der, han var medlem i styret, som kasserer og sekretær, senere leder.
Kristian var flink med hendene og drev fra 14års alderen sammen med sine kamerater mye med mekking på mopeder og senere biler. Gjennom hele oppveksten var Kristian godt likt i bygda, han var høflig, velstelt, han brydde seg om alle, han var en ramp, en slask, men samtidig en snill og vennlig gutt. Han tilbydde seg altid å handle for bestemor, og tilbrakte mange timer med å snakke med den lokale bibliotekdama.
Når Kristian fylte 16 tok han traktor og mopedlappen, selv om han alt da viste at bonde skulle han aldri bli, for Kristian var dette mer et fremkomstmiddel eller noe annet, og det er tryggere at han kjører traktor i helgene en moped tenkte faren.
Gjennom BU fikk Kristian innpass i kommunale saker, som leder i BU måtte han ofte i møte med kulturkontoret i kommunen, og ble etterhvert dradd med til råd når kommunestyret skulle diskutere kommunens ungdomspolitikk, og handlingsplaner skulle legges. Kristian likte politikken veldig godt, han likte diskusjoner og meningsyttringer. Han holdt seg saklig og engasjert.
Etter endt skole på landbrukslinja, ville Kristian videre i verden, han bestemte seg for å bli dyrlege, han hadde altid likt dyr, og kjente seg selv så godt at det var noe han ville arbeide med.
Mens andre i miljøet rundt han fant seg kjærester, vennene tok billappen og sjekket 15åringer, gikk Kristian i fjøset søndagsmorgen, og tok morgenstellet... han passet kyrne når de skulle kalve, han sov i smallhuset under lemminga, og han tok seg av katten når den var syk.
Kristian var kjent i den lille bygda, og høyt respektert som en god og skikkelig kar, men til tross for at han var som han var, hadde Kristian fortsatt ikke fått seg dame... det var aldri dame med Kristian, ute i helgene mens kompisene sjekket damer, drakk seg fulle og sloss, var Kristian sjåfør, han snakket med alle men aldri om damer. Kanskje ikke alt var som det skulle med godgutten Kristian? Folk snakket, det gjør de i små bygdesamfunn, det er noe av tryggheten med sånne bygder, men også noe av bakdelen. Kunne det være at Kristian, sønn av lagersjefen på FK rett å slett ikke likte jenter? Nei en sånn tanke kunne da umulig stemme, det var det ikke noe i. Som kassadame på samvirkelaget fikk mora til Kristian stadig høre snakket, om sønnen. Men tenkte ikke så hardt på det egentlig, han er hvem han er svarte hun, selv om også hun fikk sine tanker i hodet. Men nei, han var jo bare så opptatt, han drev så mye forskjellig, han hadde nok ikke tid til slikt. Hans far fant seg heller aldri kvinnfolk før han traff henne, og det var jo aldri noe galt med han. I småbygder skal altid folk snakke om noe, er det ikke utroskapet til postkona så er det løsungene til hun oppe på dalen... det er bare slik, både mora og faren til Kristian var enige om det. Gutten skulle jo til universitet snart, så han fant seg nok noen der oppe... det var da sikkert, selv om mora til Kristian hadde en helt rar følelse for alt, lot hun det være med det.
Kristian søkte seg inn på veterinærstudiet i Trondheim og fikk plass, han pakket sammen og dro til Trondheim. 19 år gammel sto han der, midt i en stor by, uten noen nettverk, helt anderledes en alt han hadde opplevd før.
Gjennom hele oppveksten hadde Kristian vist han var anderledes, han viste han aldri ville få seg noen dame, han viste at for han var det menn som kjentes rett. Det hadde han vist siden han var 12 13 år gammel.
Til å begynne med var det skremmende, alt var skremmende med det, på skolen, i dusjen, når han kikket på de andre i klassen, han merket at han var opptatt av helt andre ting en de andre guttene var. Mens de andre så på pornoblader som cats og lek, og snakket om pupper og andre ting, tenkte Kristian mer på mennene som var med, maskuline, velutstyrte... tro om de egentlig likte de damene de var med...
Det var ikke sånn at han ville heller vært en dame, det var ekkelt syntes han, han ville være mann, men han likte ikke damer, hvertfall ikke sånn som de andre kompisene gjorde. Greit nok med storesøstera, hun hadde han altid kunnet snakke med alt om.. men hun var liksom ikke dame, hvertfall ikke på den måten.
Vel nå var han der, i Trondheim, og skulle bli dyrlege. Kristian gledet seg han, dette var det største som han noen kunne tenkt seg, dette var jo hva han drømte om hele livet... hvertfall frem til nå.
Kristian traff mange nye kjente i studietiden, han kom i sammen med flere homofile og traff flere tilfeldig bekjente.
En dag på et lokalt utested for homofile i Trondheim traff han en kar, en anderledes kar en alle de andre han hadde truffet før, Morten var en helt vanlig gutt, sånn som Kristian, Morten var fra Hedmark, han var oppvokst i en liten småby, han studerte til tannlege, han var åpen homofil for alle, men uten å være den fjollete typen som Kristian hadde truffet tidligere... og Morten var singel.
Den våren hang Kristian og Morten sammen, i tett og i tynt, etter et par månder flyttet like greit Morten inn sammens med Kristian... slik at de kunne spare litt penger... på husleie og slik. Hvertfall var det hva Kristian fortalte sin søster, og sin mor...
Sommeren kom og Kristian dro hjem, han hadde fått sommerjobb på FK butikken å gledet seg til å tjene noen kroner... studentlivet var jo ikke for innbringende.
Sommeren kom og kontakten med Morten ble litt laber, de en dag snakket de sammens på telefonen og Morten ville gjerne komme over for å hilse på. Kristian svarte først ja... han var jo tross alt forelsket i typen. Men så kom tankene... hva ville mor og far tro, hva ville storesøster tro, hva med brødrene? Vis han fikk besøk av en gutt?
Kristian lette lenge etter unnskyldninger for å ikke få besøk, men gledet seg samtidig til se Morten igjen.
En dag mens de satt å spiste middag på terassen, sa han stille, "det kan være jeg får besøk, av en kompis. Han ville gjerne komme over en uke... går det greit eller". Mora til Kristian tenkte seg ikke om før hun smilte til og nesten løp for å gjøre klar på gjesterommet.
Hun trenger vel ikke gjøre klart der mumlet storesøster spydig... Kristian ble flau, men bet det i seg... kunne det være at hun viste noe?
Morten kom, og ble en uke på gården. Morten var en sjarmerende, kjekk og hyggelig kar, han tok mor og far til Kristian med storm, og de forelsket seg totalt i den blonde gutten med den brede hedmarksdialekten.
Når Kristian kjørte Morten til togstasjonen siste dagen kikket Morten på han, og spurte: de vet ikke noe vet de? Ikke enda svarte Kristian, ikke enda men snart...
Kristian sov ikke den natta, og heller ikke natta etter. Et par morgener etter ved frokostbordet, kikket han forsiktig på faren som leste avisa, du far jeg har noe jeg må si til deg... ja det samme har jeg sa faren fort, din søster har fraskrevet seg odelen på gården... du må ta den nå... den er din.
Kristian ble stum... dette var ikke med i planen hans, det var ikke det han skulle... han skulle bli dyrlege og flytte til Hedmark... dette passet overhodet inn.
Hva skulle du si, spurte faren? ikke noe.. ikke noe viktig tar det senere.
Senere på kvelden gikk Kristian seg en lang tur, han tok mot til seg tenkte gjennom ting og gikk bort til søsteren en tur.
Hva er dette med odelen spurte han, søsteren kikke kjapt på han, hva er dette med typen din svarte hun... tror du ikke mor og far ser det?
De tok en lang tur sammen, snakket om alt mulig, og ble enige...
Neste morgen tar Kristian et godt drag av sigaretten, snur seg på hælen og går inn på kjøkkenet... setter seg med bordet sammen med mor, far og brødrene. Vet dere, sier han, Morten er mer en kompisen min... faren legger avisen fra seg går ut av rommet, henter tobakken, prøver å rulle en røyk, men klarer det ikke. Kommer inn på kjøkkenet, ser på Kristian med øyne som han aldri før har gjordt, og spør: har du ferdige sigaretter på deg?
Alle blir tause, mens faren tenner røyken, ingen sier noe og Kristian reiser seg å går, i det han tar i handtaket på døra, roper faren etter han: er han klar over at du har odel på gården nå, han der Morten eller? Du får fint se til å forklare han hva han går til, hører du?
Morten ble aldri bonde på gården, det forholdet mellom Kristian og Morten havarerte høsten etter, Kristian fant seg en helt annet gutt senere, og enda en etter han. Folk i bygda snakket mye om Kristian, hvertfall en uke, helt til postkona hadde vært utomseg igjen... og deretter var det lausunger på gang andre steder...
Kristian er i dag dyrlege i bygda... han er åpen homofil, han har samboer, 2 hunder og gleder seg til å bli bonde...
Verden har gått videre, også i bygdenorge... for noen
Kristians far var bonde, og jobbet som lagersjef på den lokale felleskjøpsavdelingen. Mora til Kristian var hjemmeværende under barnas oppvekst, men når alle barna var kommet opp i skolepliktig alder, tok hun seg jobb som kassadame på det lokale samvirkelaget.
Gjennom hele oppveksten levde Kristian som alle andre gutter i bygda, han gikk på skolen, og fikk gode karakterer, han var brennende opptatt av politikk alt fra barneskolen, han elsket dyr og var altid med i fjøset, selv om hans eldre søster hadde odel på gården. Kristian gikk i 4H frem til han var 13, og fikk altid gode bedømelser på utstillingene sine, han hadde oppgaver som matstell, blomsten min, friluftsliv, hunden min, katten min og lignende, han gikk over i Bygdeungdomslaget, og engasjerte seg sterkt der, han var medlem i styret, som kasserer og sekretær, senere leder.
Kristian var flink med hendene og drev fra 14års alderen sammen med sine kamerater mye med mekking på mopeder og senere biler. Gjennom hele oppveksten var Kristian godt likt i bygda, han var høflig, velstelt, han brydde seg om alle, han var en ramp, en slask, men samtidig en snill og vennlig gutt. Han tilbydde seg altid å handle for bestemor, og tilbrakte mange timer med å snakke med den lokale bibliotekdama.
Når Kristian fylte 16 tok han traktor og mopedlappen, selv om han alt da viste at bonde skulle han aldri bli, for Kristian var dette mer et fremkomstmiddel eller noe annet, og det er tryggere at han kjører traktor i helgene en moped tenkte faren.
Gjennom BU fikk Kristian innpass i kommunale saker, som leder i BU måtte han ofte i møte med kulturkontoret i kommunen, og ble etterhvert dradd med til råd når kommunestyret skulle diskutere kommunens ungdomspolitikk, og handlingsplaner skulle legges. Kristian likte politikken veldig godt, han likte diskusjoner og meningsyttringer. Han holdt seg saklig og engasjert.
Etter endt skole på landbrukslinja, ville Kristian videre i verden, han bestemte seg for å bli dyrlege, han hadde altid likt dyr, og kjente seg selv så godt at det var noe han ville arbeide med.
Mens andre i miljøet rundt han fant seg kjærester, vennene tok billappen og sjekket 15åringer, gikk Kristian i fjøset søndagsmorgen, og tok morgenstellet... han passet kyrne når de skulle kalve, han sov i smallhuset under lemminga, og han tok seg av katten når den var syk.
Kristian var kjent i den lille bygda, og høyt respektert som en god og skikkelig kar, men til tross for at han var som han var, hadde Kristian fortsatt ikke fått seg dame... det var aldri dame med Kristian, ute i helgene mens kompisene sjekket damer, drakk seg fulle og sloss, var Kristian sjåfør, han snakket med alle men aldri om damer. Kanskje ikke alt var som det skulle med godgutten Kristian? Folk snakket, det gjør de i små bygdesamfunn, det er noe av tryggheten med sånne bygder, men også noe av bakdelen. Kunne det være at Kristian, sønn av lagersjefen på FK rett å slett ikke likte jenter? Nei en sånn tanke kunne da umulig stemme, det var det ikke noe i. Som kassadame på samvirkelaget fikk mora til Kristian stadig høre snakket, om sønnen. Men tenkte ikke så hardt på det egentlig, han er hvem han er svarte hun, selv om også hun fikk sine tanker i hodet. Men nei, han var jo bare så opptatt, han drev så mye forskjellig, han hadde nok ikke tid til slikt. Hans far fant seg heller aldri kvinnfolk før han traff henne, og det var jo aldri noe galt med han. I småbygder skal altid folk snakke om noe, er det ikke utroskapet til postkona så er det løsungene til hun oppe på dalen... det er bare slik, både mora og faren til Kristian var enige om det. Gutten skulle jo til universitet snart, så han fant seg nok noen der oppe... det var da sikkert, selv om mora til Kristian hadde en helt rar følelse for alt, lot hun det være med det.
Kristian søkte seg inn på veterinærstudiet i Trondheim og fikk plass, han pakket sammen og dro til Trondheim. 19 år gammel sto han der, midt i en stor by, uten noen nettverk, helt anderledes en alt han hadde opplevd før.
Gjennom hele oppveksten hadde Kristian vist han var anderledes, han viste han aldri ville få seg noen dame, han viste at for han var det menn som kjentes rett. Det hadde han vist siden han var 12 13 år gammel.
Til å begynne med var det skremmende, alt var skremmende med det, på skolen, i dusjen, når han kikket på de andre i klassen, han merket at han var opptatt av helt andre ting en de andre guttene var. Mens de andre så på pornoblader som cats og lek, og snakket om pupper og andre ting, tenkte Kristian mer på mennene som var med, maskuline, velutstyrte... tro om de egentlig likte de damene de var med...
Det var ikke sånn at han ville heller vært en dame, det var ekkelt syntes han, han ville være mann, men han likte ikke damer, hvertfall ikke sånn som de andre kompisene gjorde. Greit nok med storesøstera, hun hadde han altid kunnet snakke med alt om.. men hun var liksom ikke dame, hvertfall ikke på den måten.
Vel nå var han der, i Trondheim, og skulle bli dyrlege. Kristian gledet seg han, dette var det største som han noen kunne tenkt seg, dette var jo hva han drømte om hele livet... hvertfall frem til nå.
Kristian traff mange nye kjente i studietiden, han kom i sammen med flere homofile og traff flere tilfeldig bekjente.
En dag på et lokalt utested for homofile i Trondheim traff han en kar, en anderledes kar en alle de andre han hadde truffet før, Morten var en helt vanlig gutt, sånn som Kristian, Morten var fra Hedmark, han var oppvokst i en liten småby, han studerte til tannlege, han var åpen homofil for alle, men uten å være den fjollete typen som Kristian hadde truffet tidligere... og Morten var singel.
Den våren hang Kristian og Morten sammen, i tett og i tynt, etter et par månder flyttet like greit Morten inn sammens med Kristian... slik at de kunne spare litt penger... på husleie og slik. Hvertfall var det hva Kristian fortalte sin søster, og sin mor...
Sommeren kom og Kristian dro hjem, han hadde fått sommerjobb på FK butikken å gledet seg til å tjene noen kroner... studentlivet var jo ikke for innbringende.
Sommeren kom og kontakten med Morten ble litt laber, de en dag snakket de sammens på telefonen og Morten ville gjerne komme over for å hilse på. Kristian svarte først ja... han var jo tross alt forelsket i typen. Men så kom tankene... hva ville mor og far tro, hva ville storesøster tro, hva med brødrene? Vis han fikk besøk av en gutt?
Kristian lette lenge etter unnskyldninger for å ikke få besøk, men gledet seg samtidig til se Morten igjen.
En dag mens de satt å spiste middag på terassen, sa han stille, "det kan være jeg får besøk, av en kompis. Han ville gjerne komme over en uke... går det greit eller". Mora til Kristian tenkte seg ikke om før hun smilte til og nesten løp for å gjøre klar på gjesterommet.
Hun trenger vel ikke gjøre klart der mumlet storesøster spydig... Kristian ble flau, men bet det i seg... kunne det være at hun viste noe?
Morten kom, og ble en uke på gården. Morten var en sjarmerende, kjekk og hyggelig kar, han tok mor og far til Kristian med storm, og de forelsket seg totalt i den blonde gutten med den brede hedmarksdialekten.
Når Kristian kjørte Morten til togstasjonen siste dagen kikket Morten på han, og spurte: de vet ikke noe vet de? Ikke enda svarte Kristian, ikke enda men snart...
Kristian sov ikke den natta, og heller ikke natta etter. Et par morgener etter ved frokostbordet, kikket han forsiktig på faren som leste avisa, du far jeg har noe jeg må si til deg... ja det samme har jeg sa faren fort, din søster har fraskrevet seg odelen på gården... du må ta den nå... den er din.
Kristian ble stum... dette var ikke med i planen hans, det var ikke det han skulle... han skulle bli dyrlege og flytte til Hedmark... dette passet overhodet inn.
Hva skulle du si, spurte faren? ikke noe.. ikke noe viktig tar det senere.
Senere på kvelden gikk Kristian seg en lang tur, han tok mot til seg tenkte gjennom ting og gikk bort til søsteren en tur.
Hva er dette med odelen spurte han, søsteren kikke kjapt på han, hva er dette med typen din svarte hun... tror du ikke mor og far ser det?
De tok en lang tur sammen, snakket om alt mulig, og ble enige...
Neste morgen tar Kristian et godt drag av sigaretten, snur seg på hælen og går inn på kjøkkenet... setter seg med bordet sammen med mor, far og brødrene. Vet dere, sier han, Morten er mer en kompisen min... faren legger avisen fra seg går ut av rommet, henter tobakken, prøver å rulle en røyk, men klarer det ikke. Kommer inn på kjøkkenet, ser på Kristian med øyne som han aldri før har gjordt, og spør: har du ferdige sigaretter på deg?
Alle blir tause, mens faren tenner røyken, ingen sier noe og Kristian reiser seg å går, i det han tar i handtaket på døra, roper faren etter han: er han klar over at du har odel på gården nå, han der Morten eller? Du får fint se til å forklare han hva han går til, hører du?
Morten ble aldri bonde på gården, det forholdet mellom Kristian og Morten havarerte høsten etter, Kristian fant seg en helt annet gutt senere, og enda en etter han. Folk i bygda snakket mye om Kristian, hvertfall en uke, helt til postkona hadde vært utomseg igjen... og deretter var det lausunger på gang andre steder...
Kristian er i dag dyrlege i bygda... han er åpen homofil, han har samboer, 2 hunder og gleder seg til å bli bonde...
Verden har gått videre, også i bygdenorge... for noen
søndag 13. januar 2008
Nestekjærlighet
Tobias, var en kjekk ung gutt, han ble født i 1982 i en liten bygd på vestlandskysten. Foreldrene til Tobias, var begge godt voksne når de endelig fikk ham, begge i slutten av tredveårene og de ønsket seg lenge et barn. Heldigvis ble det bare med Tobias.
Tobias vokste opp som alle andre barn gjør i vestlandsbygder, i en beskyttet og rolig tilværelse, hans familie var som alle andre bygdens familier liker å være, omsorgsfulle, vennskaplige og gudsfryktige.
Tobias sin far var sveiser ved det lokale verkstedet, og leder av fagforeningen, en stilling som til tider kom i konflikt med andre i det lokale bedehusmiljøet i bygda. Mora var hjelpepleier på det lokale sykehjemmet og deltok svært aktivt i bedehus og religøst arbeid på stedet.
Alt var som det skulle i den lille familien, alle kjente alle i den lille bygda og alle viste alt om alle. Selv om Tobias sin far til stadighet var i konflikt med ledelsen på arbeidsplassen, og mora til stadighet fikk høre om dette på formiddagsmøter på det lokale bedehuset, var ting slik de skulle.
I en liten bygd skal en regne med litt snakk sa faren altid i sitt forsvar, det er et tegn på at folk bryr seg...
Tobias vokste godt til, og begynte i barnehage, han fikk ikke så mange venner, og moren så med bekymring på dette. Men faren roet det ned med at han trenger nok bare litt tid.
Etter en tid hadde Tobias fått seg om ikke annet noen venninner som han lekte med. Til farens store forargelse ble Tobias mer opptatt av å leke prinsesse en snekker, han mistrivdes i det lokale "guttelaget" på bedehuset og ville mye heller henge sammen med sine venner som var på jentekvelder.
Tobias sin mor tok dette med knusende ro, og var stolt av sitt eneste barn.
Tobias vokste videre og gjennom barneskolen ble det en tøff tid for gutten, han klarte ikke komme seg inn med guttene på skolen, og ei heller med lærerne. Han ble en sett på som et utskudd og som en som ikke klarte å henge med i timene.
Lærerne klarte ikke komme inn på han sto det i en karakterbok, fra 5 klasse.
Tobias gjorde det bra i enkelte fag som håndarbeide, heimkunskap og gymnastikk. Han utviklet seg over tiden som en atletisk og kjekk kar. Til sin mors store stolthet.
På ungdomskolen ble det klart for Tobias og etterhvert andre at ting ikke var helt som det skulle være med Tobias. Etter et besøk hos sin tante i Oslo klarte ikke Tobias få ut av hodet synet av 2 menn som gikk hand i hand. Dette satte så mange tanker i hodet på ham, hans beste venninne hjemme var datter av den lokale presten, og han hadde vokst opp sammens med henne, hele tiden var han fortalt hvilken stor synd dette han nå så med egne øyne var, hva som kom til å skje med dem som var slik, at de ikke var guds barn, at de ikke ville komme til himelen osv. Dette var Tobias oppflasket på, ikke bare ved prestens middagsbord, men også hjemme, på skolen og på bedehuset.
Hvordan skulle han da klare å forstå hvorfor synet han så, av 2 menn hand i hand føltes så naturlig, så godt, så rett? Det var jo stikk i strid med alt han var lært til.
Tobias begynte å tenke mer gjennom dette, han søkte på biblioteket, i aviser og blader og leste om det han følte og det han kjente, han klarte ikke slå disse tankene ut av hodet.
Alle hans klassekamerater hadde kjæreste, alle, untatt en... Tobias.
Han gikk der fortsatt, alene og uten guttevenner.
Videregående kom og Tobias ville så gjerne søke medialinje, men ga til slutt etter for farens ønske om å gå handtverk og utdanne seg som sveiser, slik som faren og hans far hadde jobbet med. Det var altid jobb i bygda... og det var ingen fremtid i å utdanne seg innen noe annet. Hvorfor skulle Tobias absolutt være anderledes en andre?
Tobias kom inn på skole og gjorde det bra, han måtte flytte til byen for å gå i skole... En fredagskveld på internett kom han over et nettsted for homofile, og lesbiske, et slags kontaktsted, han la som den nyskjærrige gutten han var inn sin annonse med bilde og alt, så etter kort tid kom det flere svar og han etablerte et stort kontaktnett i dette miljøet. Etter en stund traff han en gutt, som han ble veldig gode venner med, de utviklet et nært og godt vennskap, og når sommeren kom og Tobias skulle dra hjem for å jobbe, var det en tung avskjed.
Hjemme fortalte Tobais sin barndomsvennine, prestedatteren om dette som han hadde opplevd i byen, og hun gikk rett til sin pappa med historien.
Det tok ikke mange timene før Tobias ble kalt inn til vekkelsemøte hjemme istua, for her skulle det onde drives ut.
I 8 timer satt alle fra bygda i stua til Tobias sine foreldre, med Tobias i sofaen, de ba, de sang, de kjeftet på han, de bad igjen og de sang. De leste fra skriften, og formanet seg over den stakkers gutten.
Til slutt ga Tobias etter for presset og lovet med skriften i hand, at dette skulle han holde seg borte fra.
Faren til Tobias trakk Tobias ut av skolen, og ordnet han jobb på verkstedet. Tiden gikk og Tobias tok jobben, han jobbet og han sto på, han levde så normalt han kunne, men han glemte aldri året på skole i byen, og ei heller den han der møtte og ble glad i.
På bygda kunne han fortsatt merke at folk kikket på han, han kunne aldri gå på butikken uten at folk ble stille, han kunne aldri gå på jobb uten at folk stoppet og snakke, og kikket på han, han satt alene lunsjen, på en benk i garderoben... han gikk på bedehuset på lørdager, men ble ofte sittende alene, og gikk tidlig hjem. Han kjørte gjennom gatene og folk snudde seg etter han, barna i bygda ble skjermet for Tobias, og han kunne høre og se hva folk snakket om.
En kald høstmorgen i 2003 mens de satt ved bordet og spiste frokost før jobb, sa Tobias munter og glad til faren: "jeg kjører alene i dag, må fylle bensin på bilen, mens den er så billig"
Mor komenterte det såvidt til faren etter at Tobias hadde dradd, hvor glad hun var når gutten hennes smilte så fint. Faren sa ikke noe, han sa aldri noe, faktisk hadde han ikke sagt noe på 3 år til Tobias, med mindre han absolutt måtte.
Når faren kom på jobb fikk han beskjed om at Tobias hadde ringt og sagt han var syk, det var rart tenkte faren, men det er nå altid noe rart med den gutten, så han jobbet som han pleide.
Om kvelden var ikke Tobias hjemme til middag, og han kom ikke hjem senere på kvelden heller.
Kl 21.00 ringte de politiet for å høre med dem, men siden Tobias var over 18, kunne de ikke melde han savnet før etter 24 timer.
Kl 2 på natten ringte det på døren til Tobias sine foreldre...
På trappen sto Presten med et brev.
"Kjære mamma og pappa, jeg har vært utrolig glad i dere....."
Tobias vokste opp som alle andre barn gjør i vestlandsbygder, i en beskyttet og rolig tilværelse, hans familie var som alle andre bygdens familier liker å være, omsorgsfulle, vennskaplige og gudsfryktige.
Tobias sin far var sveiser ved det lokale verkstedet, og leder av fagforeningen, en stilling som til tider kom i konflikt med andre i det lokale bedehusmiljøet i bygda. Mora var hjelpepleier på det lokale sykehjemmet og deltok svært aktivt i bedehus og religøst arbeid på stedet.
Alt var som det skulle i den lille familien, alle kjente alle i den lille bygda og alle viste alt om alle. Selv om Tobias sin far til stadighet var i konflikt med ledelsen på arbeidsplassen, og mora til stadighet fikk høre om dette på formiddagsmøter på det lokale bedehuset, var ting slik de skulle.
I en liten bygd skal en regne med litt snakk sa faren altid i sitt forsvar, det er et tegn på at folk bryr seg...
Tobias vokste godt til, og begynte i barnehage, han fikk ikke så mange venner, og moren så med bekymring på dette. Men faren roet det ned med at han trenger nok bare litt tid.
Etter en tid hadde Tobias fått seg om ikke annet noen venninner som han lekte med. Til farens store forargelse ble Tobias mer opptatt av å leke prinsesse en snekker, han mistrivdes i det lokale "guttelaget" på bedehuset og ville mye heller henge sammen med sine venner som var på jentekvelder.
Tobias sin mor tok dette med knusende ro, og var stolt av sitt eneste barn.
Tobias vokste videre og gjennom barneskolen ble det en tøff tid for gutten, han klarte ikke komme seg inn med guttene på skolen, og ei heller med lærerne. Han ble en sett på som et utskudd og som en som ikke klarte å henge med i timene.
Lærerne klarte ikke komme inn på han sto det i en karakterbok, fra 5 klasse.
Tobias gjorde det bra i enkelte fag som håndarbeide, heimkunskap og gymnastikk. Han utviklet seg over tiden som en atletisk og kjekk kar. Til sin mors store stolthet.
På ungdomskolen ble det klart for Tobias og etterhvert andre at ting ikke var helt som det skulle være med Tobias. Etter et besøk hos sin tante i Oslo klarte ikke Tobias få ut av hodet synet av 2 menn som gikk hand i hand. Dette satte så mange tanker i hodet på ham, hans beste venninne hjemme var datter av den lokale presten, og han hadde vokst opp sammens med henne, hele tiden var han fortalt hvilken stor synd dette han nå så med egne øyne var, hva som kom til å skje med dem som var slik, at de ikke var guds barn, at de ikke ville komme til himelen osv. Dette var Tobias oppflasket på, ikke bare ved prestens middagsbord, men også hjemme, på skolen og på bedehuset.
Hvordan skulle han da klare å forstå hvorfor synet han så, av 2 menn hand i hand føltes så naturlig, så godt, så rett? Det var jo stikk i strid med alt han var lært til.
Tobias begynte å tenke mer gjennom dette, han søkte på biblioteket, i aviser og blader og leste om det han følte og det han kjente, han klarte ikke slå disse tankene ut av hodet.
Alle hans klassekamerater hadde kjæreste, alle, untatt en... Tobias.
Han gikk der fortsatt, alene og uten guttevenner.
Videregående kom og Tobias ville så gjerne søke medialinje, men ga til slutt etter for farens ønske om å gå handtverk og utdanne seg som sveiser, slik som faren og hans far hadde jobbet med. Det var altid jobb i bygda... og det var ingen fremtid i å utdanne seg innen noe annet. Hvorfor skulle Tobias absolutt være anderledes en andre?
Tobias kom inn på skole og gjorde det bra, han måtte flytte til byen for å gå i skole... En fredagskveld på internett kom han over et nettsted for homofile, og lesbiske, et slags kontaktsted, han la som den nyskjærrige gutten han var inn sin annonse med bilde og alt, så etter kort tid kom det flere svar og han etablerte et stort kontaktnett i dette miljøet. Etter en stund traff han en gutt, som han ble veldig gode venner med, de utviklet et nært og godt vennskap, og når sommeren kom og Tobias skulle dra hjem for å jobbe, var det en tung avskjed.
Hjemme fortalte Tobais sin barndomsvennine, prestedatteren om dette som han hadde opplevd i byen, og hun gikk rett til sin pappa med historien.
Det tok ikke mange timene før Tobias ble kalt inn til vekkelsemøte hjemme istua, for her skulle det onde drives ut.
I 8 timer satt alle fra bygda i stua til Tobias sine foreldre, med Tobias i sofaen, de ba, de sang, de kjeftet på han, de bad igjen og de sang. De leste fra skriften, og formanet seg over den stakkers gutten.
Til slutt ga Tobias etter for presset og lovet med skriften i hand, at dette skulle han holde seg borte fra.
Faren til Tobias trakk Tobias ut av skolen, og ordnet han jobb på verkstedet. Tiden gikk og Tobias tok jobben, han jobbet og han sto på, han levde så normalt han kunne, men han glemte aldri året på skole i byen, og ei heller den han der møtte og ble glad i.
På bygda kunne han fortsatt merke at folk kikket på han, han kunne aldri gå på butikken uten at folk ble stille, han kunne aldri gå på jobb uten at folk stoppet og snakke, og kikket på han, han satt alene lunsjen, på en benk i garderoben... han gikk på bedehuset på lørdager, men ble ofte sittende alene, og gikk tidlig hjem. Han kjørte gjennom gatene og folk snudde seg etter han, barna i bygda ble skjermet for Tobias, og han kunne høre og se hva folk snakket om.
En kald høstmorgen i 2003 mens de satt ved bordet og spiste frokost før jobb, sa Tobias munter og glad til faren: "jeg kjører alene i dag, må fylle bensin på bilen, mens den er så billig"
Mor komenterte det såvidt til faren etter at Tobias hadde dradd, hvor glad hun var når gutten hennes smilte så fint. Faren sa ikke noe, han sa aldri noe, faktisk hadde han ikke sagt noe på 3 år til Tobias, med mindre han absolutt måtte.
Når faren kom på jobb fikk han beskjed om at Tobias hadde ringt og sagt han var syk, det var rart tenkte faren, men det er nå altid noe rart med den gutten, så han jobbet som han pleide.
Om kvelden var ikke Tobias hjemme til middag, og han kom ikke hjem senere på kvelden heller.
Kl 21.00 ringte de politiet for å høre med dem, men siden Tobias var over 18, kunne de ikke melde han savnet før etter 24 timer.
Kl 2 på natten ringte det på døren til Tobias sine foreldre...
På trappen sto Presten med et brev.
"Kjære mamma og pappa, jeg har vært utrolig glad i dere....."
fredag 11. januar 2008
Endelig helg
Endelig er det helg. Endelig kan en slappe av, fredag er over, torsdag er over, onsdag, tirsdag og mandag er over.
Hver eneste uke ender i en helg, eller hver helg ender i en uke. Spørs bare på hvordan en snur på tingene.
Litt godt å oppsummere en uke. Sette seg ned, gå gjennom hva som har skjedd. Kanskje skulle noe vært anderledes. Kanskje skulle ting vært planlagt på en annen måte.
Tenk kanskje litt lengre en den uka som har vært... prøv å oppsummer den siste tiden. Sette seg ned tenk gjennom hva som har skjedd?
Alle hendelser en gjør, alle avgjørelser en gjør påvirker en på en eller annen måte, alle avgjørelser har en konsikvens. Alle personer en møter påvirker en, noen på en god og noen på en dårlig måte.
Etter en endt uke er det godt å kunne se tilbake på at ting har gått greit, livet smiler og verden er som den skal være.
Ting er der de skal være... jeg håper ting kan fortsette som de er eller bli til det bedre. Jeg håper at jeg skal være den liberale og omtenksomme personen jeg liker å være, jeg håper folk ikke tror jeg er ute etter å såre noen...
Jeg hadde en lang samtale med en kamerat i dag, en kompis jeg ikke har snakket med på lange tider, alt for lange tider. Det var noe av den beste samtalen jeg har hatt.
I etterkant kjente jeg hvor godt det var å ha en som han. Å kunne vite at uansett hvor du trår så trår du ikke feil, å vite at det finnes venner som virkelig eksisterer, og som er som de skal være.
Å møte en forståelse og en fordomsfrihet som ikke blesner, å vite at uansett hva som skulle skjedd, så svikter ikke alt, at en altid har en skulder der, til å gråte på, til å sove på, til å le på og til å henge på... Å få et råd, et uavhengig råd... et som er uavhengig av følelser, av legning, av meninger og av tro.... et råd direkte fra en som kjenner en, og som fortsatt er der selv om det er evigheter siden jeg så personen sist... Sånne venner har jeg for få av... men jeg ønsker ikke flere, det holder masse med dem som jeg har.
Når det stormer som værst, da løyer snart vinden... Noen ganger skal en bare reise seg opp å komme videre...
Livet smiler til Olav og Olav smiler til livet, det er snart vår
Hver eneste uke ender i en helg, eller hver helg ender i en uke. Spørs bare på hvordan en snur på tingene.
Litt godt å oppsummere en uke. Sette seg ned, gå gjennom hva som har skjedd. Kanskje skulle noe vært anderledes. Kanskje skulle ting vært planlagt på en annen måte.
Tenk kanskje litt lengre en den uka som har vært... prøv å oppsummer den siste tiden. Sette seg ned tenk gjennom hva som har skjedd?
Alle hendelser en gjør, alle avgjørelser en gjør påvirker en på en eller annen måte, alle avgjørelser har en konsikvens. Alle personer en møter påvirker en, noen på en god og noen på en dårlig måte.
Etter en endt uke er det godt å kunne se tilbake på at ting har gått greit, livet smiler og verden er som den skal være.
Ting er der de skal være... jeg håper ting kan fortsette som de er eller bli til det bedre. Jeg håper at jeg skal være den liberale og omtenksomme personen jeg liker å være, jeg håper folk ikke tror jeg er ute etter å såre noen...
Jeg hadde en lang samtale med en kamerat i dag, en kompis jeg ikke har snakket med på lange tider, alt for lange tider. Det var noe av den beste samtalen jeg har hatt.
I etterkant kjente jeg hvor godt det var å ha en som han. Å kunne vite at uansett hvor du trår så trår du ikke feil, å vite at det finnes venner som virkelig eksisterer, og som er som de skal være.
Å møte en forståelse og en fordomsfrihet som ikke blesner, å vite at uansett hva som skulle skjedd, så svikter ikke alt, at en altid har en skulder der, til å gråte på, til å sove på, til å le på og til å henge på... Å få et råd, et uavhengig råd... et som er uavhengig av følelser, av legning, av meninger og av tro.... et råd direkte fra en som kjenner en, og som fortsatt er der selv om det er evigheter siden jeg så personen sist... Sånne venner har jeg for få av... men jeg ønsker ikke flere, det holder masse med dem som jeg har.
Når det stormer som værst, da løyer snart vinden... Noen ganger skal en bare reise seg opp å komme videre...
Livet smiler til Olav og Olav smiler til livet, det er snart vår
Følelser og sånn
Thursday they were together, she looked at him with her blue eyes, kissed him on his lips and sayd, you are the most wonderfull person I have ever meet.
He looked back and smiled at her, let his fingers run true her hair, and sayd: I realy like you to.
Sunday they were together, she looked at him with her brown eyes, kissed him on his lips and sayd, you are the most wonderfull person I have ever meet.
He looked back and smiled at her, let his fingers run true her hair, and sayd: you are realy speciall.
Monday they were together, she looked at him with her black eyes, kissed him on his lips and sayd, you are the most wonderfull person I have ever meet.
He looked back and smiled at her, let his fingers run true her hair, and sayd: I realy like you to.
Friday he went home to his wife...
He looked back and smiled at her, let his fingers run true her hair, and sayd: I realy like you to.
Sunday they were together, she looked at him with her brown eyes, kissed him on his lips and sayd, you are the most wonderfull person I have ever meet.
He looked back and smiled at her, let his fingers run true her hair, and sayd: you are realy speciall.
Monday they were together, she looked at him with her black eyes, kissed him on his lips and sayd, you are the most wonderfull person I have ever meet.
He looked back and smiled at her, let his fingers run true her hair, and sayd: I realy like you to.
Friday he went home to his wife...
torsdag 10. januar 2008
'Tell me why' - Limahl
:) noen dager er det sånn at en finner rare ting når en søker på nettet. Etter en supereffektiv dag med trening, jobb, og kjøring, sjekker en litt ut på nettet.
Kom over denne sangen... har ikke sjekket så mye når den kom ut, men alle som er vokst opp på 80 tallet husker vel Limahl, med never ending story. De fleste i min generasjon har sett filmen med den rare flyvende hundelignende saken. Vaskemusikk av dimensjoner, kjøremusikk eller hva vi vil kalle det. Limahl bringer frem minner om disco og ballgenser... steinvaska dongri og kreppet hår....
Lenge leve fortiden...
tell me why
Faktisk en skambra stemme på denne gutten, men lurer på om han holder den etter stemmeskiftet.
Man skal ikke forstå alt altid... noen ganger blir ting bare som de er, sånn er det bare. Det handler alt om meningen med livet. Gjør noe bra...
tirsdag 8. januar 2008
Friends
Back again.
Tenkt litt på venner og kompiser i det siste? noen ganger så gjør en det. Går gjennom alle sammen, tenker litt over dem, og funderer på alle deres forskjellige sider.
Alle har masse forskjellige venner, og ingen er like. Tenk hvor mange der er, og hvor skillet mellom venn og bekjent egentlig går.
Litt rart å tenke på egentlig, hva forventer en av sine venner.
Jeg er nok kravstor mot mine, og håper mine er det mot meg... Et vennskap er et forhold mellom 2 personer som innebærer en del forpliktelser, samtidig som det er uforpliktende for begge parter. Et venskap skal bygge på respekt og likestilling, og ikke være dominert av den ene parten.
Jeg har en mengde venner rundt meg som gjør meg glad, som gjør meg lei, som gir meg masse innspirasjon og mange gode stunder.
Noen vil en ha bedre forhold til en andre, noen skal en ha et bedre forhold til, sånn vil det og skal det være.
Noen kan skape harde dager for en, mens andre skaper bare gode dager, noen kan en la være å se på dagesvis, ja faktisk ukes og månedsvis.
Noen ganger trenger en enkelte mer en andre, noen ganger skulle en ønske at de bare ikke var der, mens en andre dager bare ikke kan få nok.
Alt varierer fra person til person, fra dag til dag og alt etter som humøret er, men det som kjennetegner dem alle er at de nettopp er venner.
En venn kan forventes at:
*stiller opp når en trenger det
*er åpne og ærlige
*ler når en ler
*trøster når en er nede
*aksepterer at ikke alle dager er gode dager
*aksepterer at gode dager er gode dager
*tar kontakt når de ønsker
*respekterer mitt privatliv
*respekterer en og ens meninger
*holder sine løfter
*tar en for den en er, med de feil det måtte innebære
*gir en klem når en minst venter det
*gir en kjeft når en fortjener det
...
Ekte venner forventer det samme tilbake...
Tenkt litt på venner og kompiser i det siste? noen ganger så gjør en det. Går gjennom alle sammen, tenker litt over dem, og funderer på alle deres forskjellige sider.
Alle har masse forskjellige venner, og ingen er like. Tenk hvor mange der er, og hvor skillet mellom venn og bekjent egentlig går.
Litt rart å tenke på egentlig, hva forventer en av sine venner.
Jeg er nok kravstor mot mine, og håper mine er det mot meg... Et vennskap er et forhold mellom 2 personer som innebærer en del forpliktelser, samtidig som det er uforpliktende for begge parter. Et venskap skal bygge på respekt og likestilling, og ikke være dominert av den ene parten.
Jeg har en mengde venner rundt meg som gjør meg glad, som gjør meg lei, som gir meg masse innspirasjon og mange gode stunder.
Noen vil en ha bedre forhold til en andre, noen skal en ha et bedre forhold til, sånn vil det og skal det være.
Noen kan skape harde dager for en, mens andre skaper bare gode dager, noen kan en la være å se på dagesvis, ja faktisk ukes og månedsvis.
Noen ganger trenger en enkelte mer en andre, noen ganger skulle en ønske at de bare ikke var der, mens en andre dager bare ikke kan få nok.
Alt varierer fra person til person, fra dag til dag og alt etter som humøret er, men det som kjennetegner dem alle er at de nettopp er venner.
En venn kan forventes at:
*stiller opp når en trenger det
*er åpne og ærlige
*ler når en ler
*trøster når en er nede
*aksepterer at ikke alle dager er gode dager
*aksepterer at gode dager er gode dager
*tar kontakt når de ønsker
*respekterer mitt privatliv
*respekterer en og ens meninger
*holder sine løfter
*tar en for den en er, med de feil det måtte innebære
*gir en klem når en minst venter det
*gir en kjeft når en fortjener det
...
Ekte venner forventer det samme tilbake...
søndag 6. januar 2008
Kjedelig sex
Vel nå har jeg funnet ut av en ting til.
Alle har vel en eller annen gang hatt en omgang sex som ikke frister til gjentagelse... det kan være bedre å bare sette seg i bilen og kjøre på... hva med å gjøre begge deler på en gang...
vel uansett hva som frister, ha en god søndag ;)
lørdag 5. januar 2008
Det snør det snør.
Så var den her... snøen. Endelig tenker nok mange... mens andre igjen nok heller lager grimaser og tenker litt stygt om det fankenskapet som nå kommer dalende ned fra oven.
Denne gutten synes nå egentlig det er nokså greit, det er en kald og god dag, ute blåser det storm og kuling, snæen laver ned og legger seg absolutt ikke der den skal legge seg, fillene gjør et desperat forsøk på å feste seg til vinduet, uten å klare det... sakte smelter de av varmen fra stua, og renner sakte ned over...
Det er mange ting som går nedover, egentlig. Det aller meste vil søke å komme ned, til syvende og sist.
Litt greit med sånne dager som i dag, man kan sitte der kikke og kjenne roen komme. Egentlig tregner man slike dager innmellom. Sitte litt å reflektere over hva som er godt.
Sitte med der med en som er en kjær, kjenne på varmen og følelsene som er der, og kjenne på tryggheten.
Trygghet er en rar sak. Alle mensker har behov for trygghet og omtanke.
Alle trenger noen å være glad i, tenk på alle de som ikke har noen, eller hvertfall ikke vet de har noen.
Du vet ikke hva du har før du har mistet det, er det et ordtak som sier... kanskje sant det, men vis du bevistgjør deg selv på hva du har og uttrykker hva du har, vil du ikke da være klar over det?
Jeg er veldig klar på hva jeg har, og jeg håper jeg klarer å gi uttryk for hvor godt jeg liker det jeg har.
Hva er egentlig det perfekte liv som vi vistnok streber etter? Sånne dager som i dag, med vind og snø er egntlig en del av de perfekte dagene, hvertfall for min del. Det gir meg tid til å tenke, til å klargjøre hodet mitt, tømme det litt så det kommer plass til nye ting.
Noen ting klarer en ikke få ut av hodet, enkelte ting er så inngrodd på godt og vondt at de bare sitter der.
Enkelte saker og ting er bare sånn som må holdes på.
De beste tankene kommer til de rareste tidspunkter innimellom, som når en ligger i senga, godt under dyna, med sin kjæreste venn, holder godt rundt og kjenner det føles helt rett.
Som når en tar på seg kjeledressen og legger seg ut på en strandtur i full storm og snøkav.
Som når katten kommer å legger seg godt i armkroken og klemmer seg godt inntil...
Livet er deilig å leve, enkelte ting gir mer livskvalitet en andre, og de skal en fokusere på.
En smart person sa en gang: "det en liker å gjøre, gjør en som oftest meget bra"
Jeg liker livet jeg...
Denne gutten synes nå egentlig det er nokså greit, det er en kald og god dag, ute blåser det storm og kuling, snæen laver ned og legger seg absolutt ikke der den skal legge seg, fillene gjør et desperat forsøk på å feste seg til vinduet, uten å klare det... sakte smelter de av varmen fra stua, og renner sakte ned over...
Det er mange ting som går nedover, egentlig. Det aller meste vil søke å komme ned, til syvende og sist.
Litt greit med sånne dager som i dag, man kan sitte der kikke og kjenne roen komme. Egentlig tregner man slike dager innmellom. Sitte litt å reflektere over hva som er godt.
Sitte med der med en som er en kjær, kjenne på varmen og følelsene som er der, og kjenne på tryggheten.
Trygghet er en rar sak. Alle mensker har behov for trygghet og omtanke.
Alle trenger noen å være glad i, tenk på alle de som ikke har noen, eller hvertfall ikke vet de har noen.
Du vet ikke hva du har før du har mistet det, er det et ordtak som sier... kanskje sant det, men vis du bevistgjør deg selv på hva du har og uttrykker hva du har, vil du ikke da være klar over det?
Jeg er veldig klar på hva jeg har, og jeg håper jeg klarer å gi uttryk for hvor godt jeg liker det jeg har.
Hva er egentlig det perfekte liv som vi vistnok streber etter? Sånne dager som i dag, med vind og snø er egntlig en del av de perfekte dagene, hvertfall for min del. Det gir meg tid til å tenke, til å klargjøre hodet mitt, tømme det litt så det kommer plass til nye ting.
Noen ting klarer en ikke få ut av hodet, enkelte ting er så inngrodd på godt og vondt at de bare sitter der.
Enkelte saker og ting er bare sånn som må holdes på.
De beste tankene kommer til de rareste tidspunkter innimellom, som når en ligger i senga, godt under dyna, med sin kjæreste venn, holder godt rundt og kjenner det føles helt rett.
Som når en tar på seg kjeledressen og legger seg ut på en strandtur i full storm og snøkav.
Som når katten kommer å legger seg godt i armkroken og klemmer seg godt inntil...
Livet er deilig å leve, enkelte ting gir mer livskvalitet en andre, og de skal en fokusere på.
En smart person sa en gang: "det en liker å gjøre, gjør en som oftest meget bra"
Jeg liker livet jeg...
fredag 4. januar 2008
Valgets kvaler
På ungdomskolen i 9 klasse, hadde vi en konsultasjon med inspektøren på skolen. Før vi skulle begynne å søke på videregående skoler.
Vi måtte tenke gjennom valgene vi gjorde innen vi søkte på skole og tenke godt gjennom hva vi ville bli når vi ble voksne.
Å be en 9 klassing på 15 til 16 år å bestemme seg på en time hva en skal bli, hva en skal jobbe med og hvordan en vil leve, blir som å be en 5 åring om å velge mellom 2 tegnefilmer. Valget blir tatt men en kommer i de fleste tilfeller til å oppleve anger etterpå.
Hva skal du bli når du blir voksen?
Hadde inspektøren spurt meg i dag, hadde jeg nok svart med et nytt spørsmål! Når blir jeg voksen?
Pr i dag er jeg 32 år, jeg er fortsatt ikke voksen på mange områder. Men i motsettning til når jeg var 15 er jeg veldig klar over det. Jeg er bevist på meg selv, jeg er stolt av meg selv, jeg er trygg på de som er rundt meg og det jeg har.
Jeg har fått meg hus og heim, stasjonsvogn og den pakka.
Jeg har tatt mange valg i livet og er klar over og bevist på dem, alle som ett. Jeg har måttet stå til rette for de valgene som har vært dårlige, og fått kreditt for dem som er bra.
Jeg har kjent på motgang og medgang, jeg har opplevd sorg og glede jeg ikke trodde var mulig.
Jeg har venner og omgangskrett som jeg elsker, jeg har familie som betyr alt, jeg har mye av det jeg trenger for å ha et godt og voksent liv.
Jeg kan med hånden på hjertet stå å si jeg er fornøyd med livet og det som jeg har gjordt for meg selv.
Klart har jeg mange ting jeg ville gjordt anderledes, men hadde jeg da gjordt dem til det bedre?
Hadde jeg gjordt som jeg ble enig om, med inspektøren på ungdomskolen, for ganske nøyaktig 17 år siden... da hadde jeg nok angret mer...
Jeg fulgte ikke skoleinspektørens råd om hva jeg skulle bli, i dag er jeg glad jeg allerede som 15åring forsto at jeg var meg, og ingen andre kunne si hva jeg skulle gjøre og mene...
Vi måtte tenke gjennom valgene vi gjorde innen vi søkte på skole og tenke godt gjennom hva vi ville bli når vi ble voksne.
Å be en 9 klassing på 15 til 16 år å bestemme seg på en time hva en skal bli, hva en skal jobbe med og hvordan en vil leve, blir som å be en 5 åring om å velge mellom 2 tegnefilmer. Valget blir tatt men en kommer i de fleste tilfeller til å oppleve anger etterpå.
Hva skal du bli når du blir voksen?
Hadde inspektøren spurt meg i dag, hadde jeg nok svart med et nytt spørsmål! Når blir jeg voksen?
Pr i dag er jeg 32 år, jeg er fortsatt ikke voksen på mange områder. Men i motsettning til når jeg var 15 er jeg veldig klar over det. Jeg er bevist på meg selv, jeg er stolt av meg selv, jeg er trygg på de som er rundt meg og det jeg har.
Jeg har fått meg hus og heim, stasjonsvogn og den pakka.
Jeg har tatt mange valg i livet og er klar over og bevist på dem, alle som ett. Jeg har måttet stå til rette for de valgene som har vært dårlige, og fått kreditt for dem som er bra.
Jeg har kjent på motgang og medgang, jeg har opplevd sorg og glede jeg ikke trodde var mulig.
Jeg har venner og omgangskrett som jeg elsker, jeg har familie som betyr alt, jeg har mye av det jeg trenger for å ha et godt og voksent liv.
Jeg kan med hånden på hjertet stå å si jeg er fornøyd med livet og det som jeg har gjordt for meg selv.
Klart har jeg mange ting jeg ville gjordt anderledes, men hadde jeg da gjordt dem til det bedre?
Heldigvis har jeg hatt vett nok til å gjøre som jeg selv vil. Følge mine egne meninger og stått for mine egne valg.
Jeg står inne for alle, hvert eneste et.
Hadde jeg gjordt som jeg ble enig om, med inspektøren på ungdomskolen, for ganske nøyaktig 17 år siden... da hadde jeg nok angret mer...
Jeg fulgte ikke skoleinspektørens råd om hva jeg skulle bli, i dag er jeg glad jeg allerede som 15åring forsto at jeg var meg, og ingen andre kunne si hva jeg skulle gjøre og mene...
torsdag 3. januar 2008
Rart med det
Tenk å sitte på jobb, en stille og rolig torsdag, gjordt unna det som skal gjøres før kl 10, og bare vente på et møte kl 12 liksom. Rart med det å tenke på hvordan ting egentlig henger sammens. Hvordan tilfeldighetene rår.
Hva hadde skjedd om du hadde svart anderledes på et spørsmål en gang? Tenk hvor mye som hadde vært endret.
Ta foreksempel jobb, hva vis du på jobb interjuvet svarte anderledes på et av spørsmålene som ble stilt. Ville du da ha fått jobben?
Tenk når du traff en person, hva om du hadde svart anderledes? Hva hadde skjedd da?
Hva om du bestilte en bil, og du bestilte noe annet utstyr på bilen? Ville du da fått den levert på en annen dato en du fikk den? Ville du kanskje da kjøpt en annen bil?
Rart med sånne tilfeldigheter... alle har jo hørt "tilfeldighetene rår" og jammen gjør de ikke det også.
En ting er sikkert, jeg er glad for de valgene jeg har tatt og for mange av de svarene jeg har gitt. Man hører jo ofte om å svare feil... men svarer en egentlig feil, selv om en svarer anderledes? Finnes det et feil svar? Eller er det bare slik at svaret er anderledes en hva malen er.
Når en først er inne på dette med maler og slik... eller å legge ting i et system for den del. Hvorfor skal vi alle puttes i en bås, eller måtte følge et vist system... Jeg er nok kanskje på mange måter et gjennomsnittsmenske. Fysisk og psykisk. Regner meg selv som normal på de fleste måter. Men hva er normal egentlig, hva er malen for hva som regnes som normalt? Hvordan vet vi at en person er normal.
Jeg har en kompis, bruker han som eksempel. Han er jo egentlig over normalt hyggelig, over normalt kjekk og over normalt pen! Eller er han det? Vis han brukes som mal, blir alle andre da unormale?
Hvem har egentlig bestemt hva mal en skal bruke... Jeg har ikke skrevet under på noen ting om at jeg har akseptert med selv som normal?
Ble veldig mye mal og ikke mal her, men sånn er det i dag.
For all del, det er en fortsatt vakker og kald dag ute, det er kjølig og godt og verden smiler til meg som aldri før. Jeg har bare bestemt at jeg skal nyte denne dagen som jeg best kan.
I går fikk jeg om min Ipod en tur på kvelden, og mens jeg kikket opp på himmelvelven og nøyt en stille og kald januarkveld, kom det 2 stjerneskudd flyvende over himmelen... Helt normalt på en vinterskveld å se dem :) Gjorde mine ønsker jeg :) Hva de var, skal jeg holde for meg selv, men jeg var ikke egoist, så :) tross alt jeg er jo helt normal....
Hva hadde skjedd om du hadde svart anderledes på et spørsmål en gang? Tenk hvor mye som hadde vært endret.
Ta foreksempel jobb, hva vis du på jobb interjuvet svarte anderledes på et av spørsmålene som ble stilt. Ville du da ha fått jobben?
Tenk når du traff en person, hva om du hadde svart anderledes? Hva hadde skjedd da?
Hva om du bestilte en bil, og du bestilte noe annet utstyr på bilen? Ville du da fått den levert på en annen dato en du fikk den? Ville du kanskje da kjøpt en annen bil?
Rart med sånne tilfeldigheter... alle har jo hørt "tilfeldighetene rår" og jammen gjør de ikke det også.
En ting er sikkert, jeg er glad for de valgene jeg har tatt og for mange av de svarene jeg har gitt. Man hører jo ofte om å svare feil... men svarer en egentlig feil, selv om en svarer anderledes? Finnes det et feil svar? Eller er det bare slik at svaret er anderledes en hva malen er.
Når en først er inne på dette med maler og slik... eller å legge ting i et system for den del. Hvorfor skal vi alle puttes i en bås, eller måtte følge et vist system... Jeg er nok kanskje på mange måter et gjennomsnittsmenske. Fysisk og psykisk. Regner meg selv som normal på de fleste måter. Men hva er normal egentlig, hva er malen for hva som regnes som normalt? Hvordan vet vi at en person er normal.
Jeg har en kompis, bruker han som eksempel. Han er jo egentlig over normalt hyggelig, over normalt kjekk og over normalt pen! Eller er han det? Vis han brukes som mal, blir alle andre da unormale?
Hvem har egentlig bestemt hva mal en skal bruke... Jeg har ikke skrevet under på noen ting om at jeg har akseptert med selv som normal?
Ble veldig mye mal og ikke mal her, men sånn er det i dag.
For all del, det er en fortsatt vakker og kald dag ute, det er kjølig og godt og verden smiler til meg som aldri før. Jeg har bare bestemt at jeg skal nyte denne dagen som jeg best kan.
I går fikk jeg om min Ipod en tur på kvelden, og mens jeg kikket opp på himmelvelven og nøyt en stille og kald januarkveld, kom det 2 stjerneskudd flyvende over himmelen... Helt normalt på en vinterskveld å se dem :) Gjorde mine ønsker jeg :) Hva de var, skal jeg holde for meg selv, men jeg var ikke egoist, så :) tross alt jeg er jo helt normal....
onsdag 2. januar 2008
På an igjen
Da var det på an igjen.
Deilig liten dag, egentlig. Det er vinter, sola har snudd, lyset har jeg hørt har en plan om å komme tilbake snart.
Tenk, de dagene som kommer nå kan være de beste som finnes. Det sies alle årstider har sin sjarm, Våren er deilig med varmen som kommer og alle energien og livet som våkner, Sommeren med sine gode lange lyse dager, sosiale grillfester og koselige samvær. Høsten med sine kjølige dager, og utrolige fargesprak, tidlig vinter med sitt drittvær, og koselige innekvelder. Men helt ærlig, nå har jeg valgt å bosette meg her oppe i nord. Her har jeg mitt virke og mitt bo, og kikk ut vinduet på sånne dager som i dag. minus 1 grad, sol fra en skyfri himmel, ikke et vindpust i lufta. Gå ut, trekk pusten, kjenn kjølen tar deg... nyt stilheten i noen minutter, ring din beste venn og gå til en lang flott jærstrand, ta en lang tur på frossen sand, hør bølgene skvulpe lett til stranden, kjenn frosten biter i kjakene og ørene, tenk litt på hvorfor du ikke tok på lue og hansker og nyt livet... ingen dager er som andre dager, men alle dager er hva du gjør dem til.
Det finnes en sjarm med alt og noen ganger er det bare om å gjøre å finne den rette.
På vei til jobb i dag var en sånn deilig dag, alle skulle på jobb, og alle var som meg, litt seinere ut en hva vi skulle ha vært, og selvsagt, det var en eldre frue i en Toyota Yaris. Rart med det, noen ganger er det sånn at enkelte ikke forstår at 70 sone på veien, betyr 70 på speedometeret. Jeg har en utrolig respekt for den eldre garde, på alle måter. Et av de hærligste mennsker er min gamle tante på 76 år, hun yter alle den rette respekt uansett hvem de er, hva de er og hvor de er.
Men jeg klarer ikke la være å kommentere eller bli litt forbannet over 45 km i timen i 70 sonen på en tørr og god asfalt. Min tante har funnet ut at hun ikke har verdens beste kjøreegenskaper lengre, så hun lar bilen stå, og ber andre om hjelp når hun skal kjøre på steder hun ikke er trygg på. Det hemmer henne ikke, og alle som blir spurt stiller helhjertes opp. Det er ikke en flau sak å be om hjelp, det er mere en annerkjennelse av seg selv, og sine egne begrensninger.
Alle har vi svakere sider, og ved å erkjenne at de er der, så snur vi det svake over til å bli det sterke. Du blir ikke kvitt de svake sidene med å snu dem, du bare snur dem til å bli noe bra.
Hmm kanskje vi bør bli litt sterkere på å erkjenne ting? kanskje vis jeg blir litt bedre selv på dette, blir jeg da et bedre medmenske? Hva skjer den dagen jeg står overfor min venn å sier, jeg trenger hjelp til en sak, for jeg klarer det ikke selv? Vil vedkommende da si nei? I såfall er det ikke min skikkelige venn. Dersom vedkommende selv ikke kan hjelpe, så kommer en med et forslag om løsning, eller finner andre som kan hjelpe... nå stigmatiserer jeg kanskje litt men prinsippet er det samme.
Vi er så mange at sammen er vi sterke... rett å slett litt godt gammelt teamwork... på en god og ordentlig måte.
Men igjen, det er 1 minus, og vindstille, solen har kommet opp, og jeg har trukket pusten. Nå tror jeg jammen men jeg skal ta en telefon...
Et fortsatt fortryllende nyttår :)
Deilig liten dag, egentlig. Det er vinter, sola har snudd, lyset har jeg hørt har en plan om å komme tilbake snart.
Tenk, de dagene som kommer nå kan være de beste som finnes. Det sies alle årstider har sin sjarm, Våren er deilig med varmen som kommer og alle energien og livet som våkner, Sommeren med sine gode lange lyse dager, sosiale grillfester og koselige samvær. Høsten med sine kjølige dager, og utrolige fargesprak, tidlig vinter med sitt drittvær, og koselige innekvelder. Men helt ærlig, nå har jeg valgt å bosette meg her oppe i nord. Her har jeg mitt virke og mitt bo, og kikk ut vinduet på sånne dager som i dag. minus 1 grad, sol fra en skyfri himmel, ikke et vindpust i lufta. Gå ut, trekk pusten, kjenn kjølen tar deg... nyt stilheten i noen minutter, ring din beste venn og gå til en lang flott jærstrand, ta en lang tur på frossen sand, hør bølgene skvulpe lett til stranden, kjenn frosten biter i kjakene og ørene, tenk litt på hvorfor du ikke tok på lue og hansker og nyt livet... ingen dager er som andre dager, men alle dager er hva du gjør dem til.
Det finnes en sjarm med alt og noen ganger er det bare om å gjøre å finne den rette.
På vei til jobb i dag var en sånn deilig dag, alle skulle på jobb, og alle var som meg, litt seinere ut en hva vi skulle ha vært, og selvsagt, det var en eldre frue i en Toyota Yaris. Rart med det, noen ganger er det sånn at enkelte ikke forstår at 70 sone på veien, betyr 70 på speedometeret. Jeg har en utrolig respekt for den eldre garde, på alle måter. Et av de hærligste mennsker er min gamle tante på 76 år, hun yter alle den rette respekt uansett hvem de er, hva de er og hvor de er.
Men jeg klarer ikke la være å kommentere eller bli litt forbannet over 45 km i timen i 70 sonen på en tørr og god asfalt. Min tante har funnet ut at hun ikke har verdens beste kjøreegenskaper lengre, så hun lar bilen stå, og ber andre om hjelp når hun skal kjøre på steder hun ikke er trygg på. Det hemmer henne ikke, og alle som blir spurt stiller helhjertes opp. Det er ikke en flau sak å be om hjelp, det er mere en annerkjennelse av seg selv, og sine egne begrensninger.
Alle har vi svakere sider, og ved å erkjenne at de er der, så snur vi det svake over til å bli det sterke. Du blir ikke kvitt de svake sidene med å snu dem, du bare snur dem til å bli noe bra.
Hmm kanskje vi bør bli litt sterkere på å erkjenne ting? kanskje vis jeg blir litt bedre selv på dette, blir jeg da et bedre medmenske? Hva skjer den dagen jeg står overfor min venn å sier, jeg trenger hjelp til en sak, for jeg klarer det ikke selv? Vil vedkommende da si nei? I såfall er det ikke min skikkelige venn. Dersom vedkommende selv ikke kan hjelpe, så kommer en med et forslag om løsning, eller finner andre som kan hjelpe... nå stigmatiserer jeg kanskje litt men prinsippet er det samme.
Vi er så mange at sammen er vi sterke... rett å slett litt godt gammelt teamwork... på en god og ordentlig måte.
Men igjen, det er 1 minus, og vindstille, solen har kommet opp, og jeg har trukket pusten. Nå tror jeg jammen men jeg skal ta en telefon...
Et fortsatt fortryllende nyttår :)
tirsdag 1. januar 2008
Søndagsro
Egentlig litt rart å tenke på sånn innimellom. Før hata jeg å lese blogger, jeg forsto liksom ikke helt vitsen med det. Men nå ser jeg jo egentlig at det er sånn rar og grei måte å få vast utavseg noe. En kan jo egentlig skrive hva en vil, og så kan egentlig den som gidder det lese det om ønskelig.
Så som i dag, når jeg da skriver og styrer på noe greier her totalt uten mål å mening. Det bare er sånn liksom.
Noen ganger så sitter man liksom bare å hører på musikk og tankene kommer flyvende, alle har sikkert opplevd det fra tid til annen, noen ganger er det bare slik. Som i dag, altid som i dag. Noen ganger bare er det slik at en setter seg i bilen, på en helligdag som i dag. kjører nedover en vei, svinger til venstre, så til venstre og så er man plusselig på en vei man ikke viste helt eksisterte på en måte. En vet jo om stedet. men når det er sånn deilig vær som det faktisk er i dag. Så er det liksom greit å kjøre på en "ukjent" vei.
Koble Ipoden til bilen, skur på volumet så en nesten sprenger både ører og høytalere, legge foten fin på gasspedalen og gi på...
Egentlig så tenker jeg en del har jeg funnet ut, om alt slags rare ting liksom, sånn som i dag. På fremtiden og slik, sånn viktige ting. Sånne materalistiske ting, sånne småting som egentlig ikke betryr en dritt, men som en alikevel bare må ta med på turen liksom.
Å så plusselig et sted, langt ute på jæren, helt alene i bilen kommer en på at middagen skulle kanskje vært litt i ovnen... og så må en avbryte å kjøre hjem. Det kommer tross alt folk kl 5 liksom...
Det er rart med det, men noen ganger er det bare slik at det blir til det.
Tenk foreksempel. Vis en hadde børsta katten oftere hadde den fått mindre floker i pelsen da? klart den hadde det, men hvorfor gjør jeg det ikke da? det forstår jeg ikke? Eller, vis jeg hadde børsta katten oftere, ville det da vært mindre kattehår i huset?
En annen ting å tenke litt over på en sånn god helligdag er jo hva skal en egentlig finne på? Egenlig kanskje vært godt med en god venn og en god armkrok, en som en kunne ligge å slappe litt av sammens med og ikke gjøre noen verdensting, bare ligge der og slappe av. Kanskje det hadde vært noe på en helligdag.
En ting til foresten, sånn på tampen her, hvorfor er det slik at søndagsåpne butikker ikke er åpne på søndager?
Bare tenker jeg
Så som i dag, når jeg da skriver og styrer på noe greier her totalt uten mål å mening. Det bare er sånn liksom.
Noen ganger så sitter man liksom bare å hører på musikk og tankene kommer flyvende, alle har sikkert opplevd det fra tid til annen, noen ganger er det bare slik. Som i dag, altid som i dag. Noen ganger bare er det slik at en setter seg i bilen, på en helligdag som i dag. kjører nedover en vei, svinger til venstre, så til venstre og så er man plusselig på en vei man ikke viste helt eksisterte på en måte. En vet jo om stedet. men når det er sånn deilig vær som det faktisk er i dag. Så er det liksom greit å kjøre på en "ukjent" vei.
Koble Ipoden til bilen, skur på volumet så en nesten sprenger både ører og høytalere, legge foten fin på gasspedalen og gi på...
Egentlig så tenker jeg en del har jeg funnet ut, om alt slags rare ting liksom, sånn som i dag. På fremtiden og slik, sånn viktige ting. Sånne materalistiske ting, sånne småting som egentlig ikke betryr en dritt, men som en alikevel bare må ta med på turen liksom.
Å så plusselig et sted, langt ute på jæren, helt alene i bilen kommer en på at middagen skulle kanskje vært litt i ovnen... og så må en avbryte å kjøre hjem. Det kommer tross alt folk kl 5 liksom...
Det er rart med det, men noen ganger er det bare slik at det blir til det.
Tenk foreksempel. Vis en hadde børsta katten oftere hadde den fått mindre floker i pelsen da? klart den hadde det, men hvorfor gjør jeg det ikke da? det forstår jeg ikke? Eller, vis jeg hadde børsta katten oftere, ville det da vært mindre kattehår i huset?
En annen ting å tenke litt over på en sånn god helligdag er jo hva skal en egentlig finne på? Egenlig kanskje vært godt med en god venn og en god armkrok, en som en kunne ligge å slappe litt av sammens med og ikke gjøre noen verdensting, bare ligge der og slappe av. Kanskje det hadde vært noe på en helligdag.
En ting til foresten, sånn på tampen her, hvorfor er det slik at søndagsåpne butikker ikke er åpne på søndager?
Bare tenker jeg
Så var det over alt
Det er sånn noen ganger at nyttårsfeiringa kommer litt fort på, og ender litt fort.
Noen ganger skjer det bare.
Kanskje er den beste måten å feire på godt sammen med sine nærmeste, godt sammens med de en har nær. Andre ganger er det sånn at man kanskje mere har lyst på en fest, en heidundranes hæla i taket fest.
Denne nyttårsfeiringa var helt fri for raketter for min del, og for de jeg var med sin del også, noen snakker om at det er så synd at det skal bli forbud med de rakettene som har styrepinne. SO? helt ærlig når en står der midt på sorte natta og skal følge med på alle andre sine, hvordan skal en da få tid til å følge med på sine egne? OI se den, Oi kikk derover der var det en fin... derfor er det innført et felles fyrverkeri en del steder ser jeg, og det koser jeg meg med... vis ingen har med raketter og ingen har med noe annet en godt humør og sine nærmeste og closeste venner da er det jo greit da eller? så kan alle stå å se på det som skytes opp...
Kanskje det burde vært forbud mot alt fyrverkeri? kanskje ikke? det er tross alt veldig greit å kjøpe det for ungene sin del... utrolig mye som blir kjøpt for ungene sin del også da... hvor mange unger bryr seg engentlig så veldig mye om dette? klart de synes det er kult, men tenker en liten gutt eller jente på 8 år på om far har brukt 1500 eller 2000 kr på fyrverkeri liksom?
Vel uansett, jeg håper alle får et bra nyttår jeg, og at det blir fred i verden og sånn... jeg har hvertfall tenkt å starte i det små. Så får vi ta vegen derfra, noen ganger er det ålrait å bare følge med litt og kikke. Tross alt mange rundt en som betyr en del :) og de skal jeg ta vare på, med eller uten raketter....
Noen ganger skjer det bare.
Kanskje er den beste måten å feire på godt sammen med sine nærmeste, godt sammens med de en har nær. Andre ganger er det sånn at man kanskje mere har lyst på en fest, en heidundranes hæla i taket fest.
Denne nyttårsfeiringa var helt fri for raketter for min del, og for de jeg var med sin del også, noen snakker om at det er så synd at det skal bli forbud med de rakettene som har styrepinne. SO? helt ærlig når en står der midt på sorte natta og skal følge med på alle andre sine, hvordan skal en da få tid til å følge med på sine egne? OI se den, Oi kikk derover der var det en fin... derfor er det innført et felles fyrverkeri en del steder ser jeg, og det koser jeg meg med... vis ingen har med raketter og ingen har med noe annet en godt humør og sine nærmeste og closeste venner da er det jo greit da eller? så kan alle stå å se på det som skytes opp...
Kanskje det burde vært forbud mot alt fyrverkeri? kanskje ikke? det er tross alt veldig greit å kjøpe det for ungene sin del... utrolig mye som blir kjøpt for ungene sin del også da... hvor mange unger bryr seg engentlig så veldig mye om dette? klart de synes det er kult, men tenker en liten gutt eller jente på 8 år på om far har brukt 1500 eller 2000 kr på fyrverkeri liksom?
Vel uansett, jeg håper alle får et bra nyttår jeg, og at det blir fred i verden og sånn... jeg har hvertfall tenkt å starte i det små. Så får vi ta vegen derfra, noen ganger er det ålrait å bare følge med litt og kikke. Tross alt mange rundt en som betyr en del :) og de skal jeg ta vare på, med eller uten raketter....
Abonner på:
Innlegg (Atom)
