Takk f...

Kristina sto der ved ved hullet, hun bare kikket på det, ikke sa noe bare var der og ikke sa noe.
Det var torsdag, en langt torsdag, det var over en uke siden nå, siden pappa forsvant, mamma hadde ikke snakket på en uke nå, hun hadde bare sittet der, kikket ut av vinduet, ikke hadde hun spist, ikke hadde hun drukket noe nesten, hvertfall ikke som Kristina hadde sett. Hun trodde heller ikke mamma hadde sovet heller.
Det var ikke det at Kristina hadde sovet så veldig masse, men hun hadde sovet litt...hvertfall etter at mormor kom, mormor hadde lagt seg å sove med henne, sånn som pappa pleide; når Kristina ikke fikk sove. Mormor fortalte henne at dette var bare noe som ville skje noen ganger og at det var forferdelig når det skjedde. Kristina var enig at det var forferdelig, hun syntes det var synd at mamma var så lei seg, mamma var jo altid lei, og altid sinna, men nå var det på en annen måte.
Mamma og mormor hadde sittet lenge opp å ikke sagt noe, ikke et ord hadde de sagt, de hadde bare sittet der.
Kristina var desuten litt sinna på pappa, for han hadde dradd sa mormor, til et bedre sted, uten å ta med Kristina, Kristina hadde sendt en sms til pappa, men han svarte ikke, han pleide altid å svare fort når hun sendte, så hun forsto det var noe som ikke var rett.... det forsto hun tidlig.
Hun hadde ikke vært på skolen på en uke, og hun kjente hun savnet det... hun satt liksom bare inne om dagene, ikke gjorde noe... Ingenting klarte hun å få til...
En dag hadde det ringt på døren, da var det nabojenta som ringte på, hun fikk komme inn og de satt å snakket litt, nabojenta fortalte om noen andre hun kjente som hadde mistet bestefaren sin, og at det var veldig leit, Kristina syntes det var leit på deres veine, men samtidig kjente hun at det gjorde vondt selv... Hun forsto at pappa ikke kom tilbake, at han ikke kom til å svare på smsen hun sendte, hun forsto at hun ikke kom til å se pappa flere ganger, at det var slutt på koseonsdag, på filmlørdag og oppe til kl 22 på fredager.
Hun forsto at ingen kom til å lese Albert Åberg for henne på den måten som pappa gjorde flere ganger, at det var over med påsketur til Svinesund... Det hun ikke forsto var hvorfor hun ikke fikk svar på smsen.... han kunne jo ha svart uansett....

Kristina sto helt alene igjen ved hullet, hun kikket ned på den hvite trekassen som var senket halvegs ned i hullet, hun kjente en klump i halsen det knyttet seg i magen, før hun kastet en rød rose ned i hullet... så hvisket hun "svar da pappa.... vær så snill, svar!".....