Vegg

Pang sa det bare, han bare satt der… kikket ut i luften, senga var våt av svette, han pustet tungt, hørte på lyden fra alt i huset, ingen var hjemme. Ingen, han stirret tomt ut i rommet, uten å feste blikket på noe, så rundt seg, kjente hjertet slo hardt i brystet.

Han vist hva det var, signalene hadde kommet lenge. Ingenting var slik som det skulle lengre. Det var en stund siden det bodde noen med han, alle de andre hadde flyttet ut, han merket det ikke en gang, det var bare slik. Han så signalene men han kjente ikke på dem, han bare fortsatte, fortsatte slik han alltid har gjort, rett frem oppadstigende.
Karrieren og jobben kom alltid først, familie og venner fikk han ta seg av senere, ta seg av var vel kanskje et relativt begrep, han hadde egentlig ikke tenkt på dem.
Målene var i sikte, og når det endelig var nådd, ja da var det jo bare å strekke seg etter noe nytt.
Men i dag var det pang, han forsto det ikke, hvor var alle sammen, de pleide jo være hjemme eller? Nei forresten han husket jo at de dro for noen måneder siden. Ikke viste han helt hva som skjedde.
Han satt slik å stirret lenge, kjente det verket i hele kroppen, ingenting virket som om det stemte, alle musklene kjentes et nummer for små ut, alle beina virket som om margen var falt ut. Han snudde seg over i senga, kikket på gardinene, de var nedtrekt, ingenting stemte, han hadde ikke tatt opp gardinene på mange måneder… huset var vel heller ikke rengjordt, han hadde ikke tenkt på det, når han kom hjem på kvelden var liksom alt ferdig, han orket ikke noe, klesvask fikk være klesvask, støvsuging fikk han ta senere, oppvaskmaskinen kunne han alltids ta en annen gang.

Han sto opp kikket på klokka, den var over 9, kanskje han skulle ta å komme seg på jobb, dusjen ble skrudd på, og han sto der, lot vannet renne over seg, kjente det ble litt kaldere etter hvert. Kjente det ble veldig kaldt, kulden begynte å bre seg gjennom kroppen, men han svettet for det om han frøs. I speilet så han bare et blekt ansikt, totalt fritt for uttrykk, han var rød og hvit, som om blodet hadde sluttet å renne i årene. Deodoranten var tom, barberhøvelen var sløv, ingen verdensting var som det skulle? Frokosten var så som så… han fant et knekkebrød en gammel melkekartong med litt melk i, kastet det innpå, det smakte rart men det mettet…vertfall nok til at han klarte å komme seg gjennom dagen på en måte.

I bilen satte han seg å kikket, han bare stirret der… samme monotone blikket … satt der i en halvtime med motoren i gang… naboen kikket rart på bilen men fortsatte i sitt tempo, satte bilen i revers og rygget ut av garasjen. Når han kom til parkeringsplassen på jobben kjente han magen knyttet seg, han viste ikke hva det var, han ble redd, samtidig som han kjente det ikke var slik det skulle, han trivdes jo i jobben, han gledet seg bare ikke til den lengre, han stoppet bilen og satt og tenkte litt. Kjente knekkebrødet var på vei opp halsen, han så på inngangsdøren, kjente med handen på nøkkelkortet og kjente han ville spy, kikket en gang til på døren og kjente tårene begynne å presse seg ut. Dette gikk ikke, han klarte det ikke.
Han startet bilen slo nummeret til legen og ringte, han klarte ikke mer. Han hadde jobbet seg opp i verden, utad var han en suksess, alt var 100%, han sto på, klarte alle mål fikk alt til, var en utrolig støttepillar, men alt dreide seg kun om jobb, han glemte seg selv. Flere av hans kollegaer hadde møtt veggen, han bare lo av dem. Å møte jobben var en moteting for å få seg en sykemelding hadde han sagt. Det var ingen som møtte jobben, det var slik det var. Klarte en ikke kravene som stiltes til en var det bare å skifte jobb til noe mindre krevende, det var syke folk som ikke holdt ut.

Nå satt han der selv på legekontoret, med skjelvende hender, svette handflater og ekkelt monotont blikk ut i rommet, og ventet… han trang en ferie.. han trengte å komme seg bort noen dager, noen uker, måneder eller år, han klarte det ikke mer, det sa bare pang, pang sa det og så satt han der…