Bare en klem!?

Å bli foreldre er det største som kan skje et menske sies det. Å oppdra et barn er den viktigste jobb en kan ha i livet.
Desverre er det ikke alle som klarer jobben, som alle andre jobber, er noen bedre kvalifisert til det en andre! Men som alle og en mener vi er best til, som i alle andre jobber! Desverre...

Til stadighet leser jeg i aviser og på nettet om feil og mangler ved barnevernet, komunalt som statlig, om overgrep som barnevernet gjør, om de feil som begås, om de feil som gjøres og om feil plasseringer.
Samtidig leser en om 50 barn i Rogaland som trenger et nytt hjem, om foreldre som ruser seg, som setter barn fra seg på trapper i 10 minus, om barn som misshandles og barn som missbrukes, om psykisk syke foreldre som ignorerer sine barn...
Noen ganger må man stoppe opp å spørre seg er det virkelig så galt, og hva er det som gjør at det er så galt?
Hvorfor trenger et barn et nytt hjem?
Det svaret finnes det like mange svar på som det finnes barnevernsbarn... hva kjennetegner et barnevernsbarn? Jo de er et barn, og det er akuratt hva de er. De er et barn i nød, ikke nødvendigvis en familie i nød (for det er det ikke alle som mener de er) men rett å slett et barn, du vet et sånn lite menske som ikke er voksen enda. Du har helt sikkert sett dem, der ute på gata, der på lekeplassen, eller der de sitter i bilen på vei til diverse aktiviteter... det kryr av dem, og alle er de forskjellige... som alle andre mensker!

Når et barn trenger et nytt hjem, da trenger det noen som bryr seg, noen som gir det en klem, noen som gir det trygghet, noen som gir det glede, sorg. Men viktigst av alt, det trenger bare noen som kan gi omsorg... ikke noe sånn ekstreme greier, bare en klem...

På en nettside jeg leste sto det så fint, et fosterhjem er et hjem. De som kan bli fosterhjem er de som har evnen til å gi omsorg til et barn, til å skape trygge rammer og som har evnen til å jobbe sammen med barnevern, biologisk famile og egen familie og omgangskrets for å skape et normalt trygt hjem for et barn.

Det er rart i disse liberale tider egentlig da? Her sitter vi som Rogalands første homofile fosterhjem... i disse tider da alle skal ha barn, og alle skal være homofile og bifile og metrosexuelle, men alikevel så er vi de første homofile som ble godkjent som fosterhjem? Litt rart da egentlig? En skulle tro at homofile og lesbiske, som er kjent for å være en særdeles resurs sterk befolkningsgruppe kunne ta på seg denne samfunnsoppgaven litt mere aktivt? Eller står det på andre ting?
Under hele fosterhjem utdanningen (ja vi er faktisk utdannet) fikk vi beskjed om at det største hinderet vi hadde var den komunalle barnevernstjenesten... Vis det er det største hinderet så er det jammen meg ikke mange hindre på veien! Makan til godvilje og hjelpsomme mensker har jeg vel aldri møt i mitt liv.

Så var det dette med feilplasseringer og barnevernsfeil, joda siden alle mensker er forskjellige og alle disse barnevernsbarna er like så forskjellige så gjøres det nok feil, men jeg er desverre fortsatt av den oppfattning at de aller aller fleste barn som tas ut av hjemmet nok er rettmessige, desverre!
Det er ingen tvil om at det er mange forskjellige barn der ute som trenger hjelp, alt for mange. For å bli fosterhjem må en gå gjennom et langt og tungt kurs, en må godkjennes, fremlegge den strengeste type politiattest, helseattest, ha hjemmebesøk en del ganger, kredittsjekkes og kontrolleres, når dette er iorden da kan man få et barn plassert, først da...
For ettertiden blir man fortsatt sjekket, kontrollert, besøkt og oppringt... alt for å sjekke at barnet har det bra og utvikler seg!

Vil man ha et biologisk barn... ja da vet alle hvordan man gjør det... det er rimelig enkelt!

Nei et barnevernsbarn det er en rar greie det, de krever så mye som en klem... bare en klem, sånn før en skal legge seg om kvelden!