Så fin den er

Maja kikket på den... den sto der å lyste mot henne... som en sol... bare på bakken... Maja bare kikket... de små brune øynene så helt forvirret ut gjennom hetten på jakken, hun hadde knyttet hetta fast... det var kaldt hadde bestemor sagt. For kaldt til å være ute egentlig, men Maja måtte ut... for å se om det var noen å leke med, noen som ville holde sammen med henne. Ingen var ute så hun ruslet bort over marka... det var da hun så den. I kanten på stien, den sto der mellom det brune og grønne gresset, som om den lyste opp i en grå og kjedelig vintersdag. Bakken var bar, det var ikke snø, det var faktisk ikke noe snø hele vinteren. Men det var mørkt, trist og grått. Som det pleide være på vestlandet vinterstid.
Men der sto den altså, i kanten av stien, og bare ba om å blit plukket opp. Maja tok av seg vottene, satte seg på huk og strøk forsiktig over den, helt ned til roten, før hun med et forsiktig napp brøt den av. Hun så på den, beundret den lenge. Sikkert i 10 minutter før hun kjente det ble kaldt på hendene. Stappet den forsiktig inni votten og løp hjem, til bestemor.
Nå blir bestemor glad tenkte Maja... og det ble hun, Maja stormet inn på kjøkkenet... Bestemor bestemor ropte hun, se hva jeg fant. En løvetann... og nå i januar allerede.
Bestemor smilte, strøk Maja forsiktig over kinnet med de ru hendene sine, fant et melkeglass og fylte det med vann. La oss sette den i vinduskarmen sa bestemor. Der får den det godt.

Maja satt der lenge å så på den, den illgule blomsten som sto der... i vinduskarmen, i all sin prakt og koste seg. Borte fra kulden, inne i varmen... til den visnet... tørket inn og ble borte... men da var det nye å plukke... helt nye, en eng av gule løvetann... kun for Maja