Uskyldig

Snøen laver ned, en sen nattestid, det blåser kraftig.

Han setter seg i bilen, han må kjøre. Uansett hvordan han vender og vrir på det, han må ut.
Ut på det glatte føret, ut for å komme hjem.
Endelig er kvelden ferdig, han kommer ut, kjenner kulden kniper i kinnet, knapper jakken godt igjen og vasser i snøen, ut mot der han parkerte bilen.
Bilen står der dekket i et lag hvit myk snø.
Han låser opp, starter bilen og koster av den så det går å se litt ut gjennom vindunene.
Han merker det blåser litt mindre en det gjorde for litt siden, men det snør like mye, om ikke mer... det får bare gå. Hjem skal han. Hjem varmt og godt, i senga. Legge seg godt og varmt under dyna.

Helt alene på veien nesten, tankene flyr, dagene oppsummeres, det er godt å kunne slippe trafikkaos når det er slikt føre. Kjenner esp slår inn litt og slakker litt av. Det er ikke vits å kjøre svin på dette føret. 20 cm nysnø på usaltet vei er ikke til å spøke med, det vet han fra før.

Godt å kjøre litt sakte, verden er liksom så stille når det er snø ute, alt er hvit. Det er mørk, mørkere en i helvete ute, men snøen lyser opp. Stille og hvit legger den seg på bakken, på trærne og på verden rundt. Som et dekkende lag som skjuler all dritt og lort som finnes i verden. Alt blir likt, alt blir dekket alt blir som om det er helt uskyldig og rent.

Det er vakkert når snøen legger seg, verden er som den tar en liten pause og slapper av litt... nesten hjemme står en bil med nødblinken på, heldigvis har folkene fått tak i viking og blir berget, en natt ute i dette været er ingen forundt tenker han...

Vel og trygt hjemme går han en liten tur i gata, kikker litt, alt er stille ingen lyder er å høre, vinden har løyet helt, det er ikke et pust i lufta, kun han og snøen, den uskyldige snøen... hvit ren og dekkende...

Låser opp døra, kjenner varmen fra huset kommer i mot, og tenker, det er godt det er over, i morgen er snøen brun og skitten, da kommer sanheten frem... ingen uskyld varer evig.... det skal bli godt å sove det av...