På an igjen

Da var det på an igjen.

Deilig liten dag, egentlig. Det er vinter, sola har snudd, lyset har jeg hørt har en plan om å komme tilbake snart.
Tenk, de dagene som kommer nå kan være de beste som finnes. Det sies alle årstider har sin sjarm, Våren er deilig med varmen som kommer og alle energien og livet som våkner, Sommeren med sine gode lange lyse dager, sosiale grillfester og koselige samvær. Høsten med sine kjølige dager, og utrolige fargesprak, tidlig vinter med sitt drittvær, og koselige innekvelder. Men helt ærlig, nå har jeg valgt å bosette meg her oppe i nord. Her har jeg mitt virke og mitt bo, og kikk ut vinduet på sånne dager som i dag. minus 1 grad, sol fra en skyfri himmel, ikke et vindpust i lufta. Gå ut, trekk pusten, kjenn kjølen tar deg... nyt stilheten i noen minutter, ring din beste venn og gå til en lang flott jærstrand, ta en lang tur på frossen sand, hør bølgene skvulpe lett til stranden, kjenn frosten biter i kjakene og ørene, tenk litt på hvorfor du ikke tok på lue og hansker og nyt livet... ingen dager er som andre dager, men alle dager er hva du gjør dem til.
Det finnes en sjarm med alt og noen ganger er det bare om å gjøre å finne den rette.

På vei til jobb i dag var en sånn deilig dag, alle skulle på jobb, og alle var som meg, litt seinere ut en hva vi skulle ha vært, og selvsagt, det var en eldre frue i en Toyota Yaris. Rart med det, noen ganger er det sånn at enkelte ikke forstår at 70 sone på veien, betyr 70 på speedometeret. Jeg har en utrolig respekt for den eldre garde, på alle måter. Et av de hærligste mennsker er min gamle tante på 76 år, hun yter alle den rette respekt uansett hvem de er, hva de er og hvor de er.
Men jeg klarer ikke la være å kommentere eller bli litt forbannet over 45 km i timen i 70 sonen på en tørr og god asfalt. Min tante har funnet ut at hun ikke har verdens beste kjøreegenskaper lengre, så hun lar bilen stå, og ber andre om hjelp når hun skal kjøre på steder hun ikke er trygg på. Det hemmer henne ikke, og alle som blir spurt stiller helhjertes opp. Det er ikke en flau sak å be om hjelp, det er mere en annerkjennelse av seg selv, og sine egne begrensninger.
Alle har vi svakere sider, og ved å erkjenne at de er der, så snur vi det svake over til å bli det sterke. Du blir ikke kvitt de svake sidene med å snu dem, du bare snur dem til å bli noe bra.
Hmm kanskje vi bør bli litt sterkere på å erkjenne ting? kanskje vis jeg blir litt bedre selv på dette, blir jeg da et bedre medmenske? Hva skjer den dagen jeg står overfor min venn å sier, jeg trenger hjelp til en sak, for jeg klarer det ikke selv? Vil vedkommende da si nei? I såfall er det ikke min skikkelige venn. Dersom vedkommende selv ikke kan hjelpe, så kommer en med et forslag om løsning, eller finner andre som kan hjelpe... nå stigmatiserer jeg kanskje litt men prinsippet er det samme.
Vi er så mange at sammen er vi sterke... rett å slett litt godt gammelt teamwork... på en god og ordentlig måte.

Men igjen, det er 1 minus, og vindstille, solen har kommet opp, og jeg har trukket pusten. Nå tror jeg jammen men jeg skal ta en telefon...

Et fortsatt fortryllende nyttår :)